– Hvem i all verden er Erik Rastad?

– Jeg er nok et menneske som har et enormt behov for å forme og skape, og jobbe sammen med andre mennesker, forteller den relativt nytilsatte direktøren for Ibsenhuset AS i Skien, en av Grenlands viktigste kulturetablissementer.

Men, ifølge ham selv, er Erik Rastad mer enn bare dette. Han er en slags splittet personlighet. I det private rom er Erik mye mer blyg og beskjeden enn han gir inntrykk av. Noe som kan være vanskelig å tro, siden han sitter bak klare, renpussede glassvegger, der alle kan beskue ham ustanselig. Det er nemlig klin umulig å gjemme seg vekk på kontoret hans.

– Det er vanskelig å beskrive seg selv. Men hvis du spør folk rundt meg tror jeg nok, håper jeg, at de sier jeg er en real og blid kar. Jeg er nok to personer. En ting er den jeg er privat og hjemme. Ser du imidlertid på alle de rollene jeg har hatt, og som du ser jeg har en del av, så glir jeg nok mer inn i rollene, og trives på mange måter også med det.

Han forteller videre at det å bli enda mer synlig i terrenget enn han allerede er, er en rar følelse. Rollen som kulturhusdirektør medfører at Erik ikke bare skal sørge for å bringe godbiter til Skien og Grenlands befolkning. Nå skal han også ytre seg om mange ting.

– Men jeg er blitt eldre, så nå er jeg tryggere på hva jeg tenker og mener, sier Erik.

Ingen fløtepus

I samtalen kommer det tydelig fram at han ikke er noen fløtepus, selv om det er avgjørende for ham å ha en god tone med menneskene som omgir ham. Likevel må ting sies som de er.

– Jeg har lært meg til at den direkte ærligheten er den du kommer lengst med, selv om den innimellom kan være brutal. Jeg prøver å ikke være brutal, men framføre den på en diplomatisk måte.

Jeg prøver å ikke være brutal, men framføre den på en diplomatisk måte.

Kulturhusdirektøren har naturligvis lært sine diplomatiske triks gjennom et langt liv i det musikalske fellesskapet. Det nytter ikke å spille i korps uten at en lærer å gi og ta på en god måte. En lærdom som har gitt ham god ballast i alle rollene han har og har hatt i voksenlivet, fra reklamebyrågründer til sjef for Stavernfestivalen, og mange andre viktige roller i nærings- og kulturlivet i Vestfold. Roller milevis fra instrumenter.

– Så hvordan står det til med musikeren i dag?

– Musiker, det er å overdrive gigantisk. Musikanten kan du spørre om. Han er ekstremt glad i musikk, men sluttet å spille i 1999. Jeg hadde startet reklamebyrået Allegro i 1997. Å spille på det nivået jeg holdt på med da, i et elitebrassband Sandefjord Brass Symposium, som akkurat da hadde vunnet NM i brass, og stod i ferd med å vinne sitt neste NM, og da satt jeg også som styremedlem i korpset. Det viste seg at å drive egen virksomhet, samtidig som jeg videreutdannet meg på BI, og i tillegg spille og øve, blei for mye. Jeg sluttet å spille, men fortsatte som styreleder i korpset i to år til, forteller Erik.

Musikaliteten som han ervervet seg i årene i skolekorps, ungdomskorps og Sandefjord Brass Symposium var på ingen måte bortkastet. Rollene som kom etter dette krevde også en viss musikalsk ferdighet. Ikke minst som reklamemann. I likhet med musikk skal alle reklamefaktorer passe godt sammen for å kunne bli til noe som påvirker mennesker.

– Han kikket på tannstillinga mi

– Du har likevel hatt et relativt langt liv med korpsmusikk?

– Jeg sluttet med fotball, da jeg så at min karriere som høyrebekk på miniputtene hadde sett sine beste dager. På den tiden fikk vi introdusert et notekurs på Rødbøl skole. Jeg var med på første året, og begynte dermed med musikk.

Erik startet, som så mange andre unge mennesker, sitt foreningsliv i et skolekorps. Det skjedde i 1979. Da var han åtte år gammel. Dette var på ingen måte et naturlig valg, for han kom ikke fra et utpreget musikalsk hjem. Erik roser foreldrene, men kan ikke beskylde dem for å ha gitt ham musikalsk innflytelse. Den kom fra en helt annen kant.

– Jeg ble lært opp av en legende, i alle fall i Vestfold, Johan Stensrud. Det var han som bestemte at jeg skulle spille kornett. Han kikket på tannstillinga mi og sa, jepp, du skal spille kornett. Han lærte meg noter, og jeg spilte i Nanset skolekorps til jeg ble myndig.

Han kikket på tannstillinga mi og sa, jepp, du skal spille kornett.

Korpslivet den gangen var en himmelsk tilværelse. 80-tallet var et musikalsk overflødighetshorn hva korpsmedlemmer angikk. Erik fikk rik anledning til å øve og spille. Men han fastholder sin beskjedenhet og forteller at det verste han visste den gangen, var at folk hørte ham øve og så ham spille.

– Det var ikke gøy i det hele tatt, men jeg fant min plass i den mengden. Det var jo mange å spille sammen med, sier han.

Selv om foreldrene ikke var spesielt musikalske, tok de dette igjen i form av dugnadsarbeid. For at Erik og hans korpskamerater kunne forfølge inter­­­­­­essen, måtte et annet korps stille opp og legge forholdene til rette. Foreldrekorpset. Denne selvoppofrende holdningen er noe av det Erik beundrer mest i korpsverdenen.

– På den tiden tenkte jeg ikke så mye over den fantastiske foreldregruppa. Nå er jeg korpsforelder sjøl, og ser på mange måter den samme fantastiske foreldregruppa i korpset som sønnen min spiller i. Tenk hva de driver for å få dette til. Helt uselvisk for å lage en god aktivitet for ungene sine.

Tenk hva de driver for å få dette til. Helt uselvisk for å lage en god aktivitet for ungene sine

Han legger til at foreldrene kommer fordi de trives og har lyst til å skape noe. Sjøl har han to sønner, hvorav den ene har musikalske interesser, og vet naturligvis godt hva dugnadsarbeidet betyr.

– Utrolig inspirerende å se den energien som dukker opp mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, til det beste for korpset. Jeg prøver å bidra så mye jeg kan, men er nok mer en selvutnevnt støttekontakt for styrelederen i Haukerød skolekorps.

Musikkfolkehøgskole, men lite musikk

Etter at korpsgutten på Nanset kom til sjels år og alder, ble myndig og hadde brukt mye tid på å være instruktør, følte han behovet for å gjøre noe annet. Etter handelsskolen tok han veien til Toneheim Folkehøgskole og et år der, fra 1989 til 1990. En beslutning han takker Odd Terje og Egil Lysebo for. Dette er selve musikkfolkehøgskolen for korpsentusiaster, hvor Norges Musikkorps Forbunds er en av eierforeningene. Men det ble heller skralt med noter fra Eriks side det året han var der.

– Dette ble kanskje det viktigste året i livet mitt for å finne meg sjøl, pleier å si det litt flåsete, men det stemmer nok. Jeg har aldri øvd så lite noen gang som det året. Jeg var elevrådsleder, redaktør i skoleavisa, organiserte tysklandsturer og leder for Operasjon Dagsverk. Det ble ikke mye tid til spilling. Men jeg fikk til gjengjeld et enormt nettverk og knyttet mange vennskap. Gjengen møtes fremdeles hvert 5. år den dag i dag. Vi samler av de 140 som vi var, mellom 50 til 70 mennesker. Vi arrangerer dette hjemme hos meg i Sandefjord, forteller han.

Dette ble kanskje det viktigste året i livet mitt for å finne meg sjøl,

Minnene velter ut av kulturpersonligheten som erter ut av en sekk. Medelever, aktiviteter og lærekreftene har satt varige spor. Ikke minst hans trompetlærer, Karsten Dahlsrud. Erik forteller at enetimene med trompetøvelser endte i stedet med dype samtaler.

– Jeg elsker den mannen. Han har vært så utrolig viktig for meg i mitt tenkesett og gitt meg det rommet som jeg trengte da.

Toneheim er på ingen måte et avsluttet kapittel for Erik. Siden 2009 har han sittet som styreleder i folkehøgskolen, som ligger på Ridabu, øst for Hamar.

 

Erik Rastad i H.M. Kongens Garde. Foto: Privat

Erik Rastad i H.M. Kongens Garde. Foto: Privat

Om det ble lite med blåsing på Toneheim, tok Erik dette igjen, da han ble godkjent som hornblåser til førstegangstjeneste i H.M. Garden.

En rød tråd

Selv om han ikke valgte musikken som levevei etter militæret, kan likevel arbeidslivet beskrives som kreativt. Handelsskolens eksamenspapirer ble byttet ut med yrkesskole og typografilære. Dette var i dataens spede barndom og fotosats ble dataprosessert. Erik satset på Mac-kunnskaper, og fikk etter hvert en rolle i den datatekniske prosessen. Samtidig spilte han i Sandefjord Brass Symposium. Et korps som ble Norgesmestere for brassband.

– Å bruke musikken som kreativ og samskapende kraft har vært kjempeviktig. Vi startet reklamebyrået Allegro, en tempobetegnelse i musikken som betyr raskt og livlig. De jeg startet sammen med var også musikanter, derfor var det naturlig.

Erik Rastad portrett2 Sandefjord Brass Symposium

Sandefjord Brass Symposium. Foto: Privat

Musikken har vært en rød tråd i livet til Erik. En tråd som på mange måter har ledet ham fram til sjef på Ibsenhuset.

Etter 1999 ble den praktiske musikken lagt på hylla. Jobben krevde alt for mye. Men ikke tilknytningen til korpslivet. Det ble verv i NMF i Vestfold, først kretsleder, så ble han valgt inn som visepresident i Forbundsstyret.

– Jeg solgte instrumentene. Orket ikke å se de stod der og skreik mot meg; Du må spille på oss. Jeg angrer nå på at jeg solgte dem.

– Hvordan ville leppene være nå etter en kveld med blåsing?

– Ikke nevn det en gang. Vi trommet sammen til et foreldreorkester i barnehagen der en av mine sønner gikk. Den første marsjen gikk fantastisk, men det fortsatte ikke slik.

Helt musikkavholdende er likevel ikke Erik. Av og til, i ledige stunder, driver han med  det han kaller deppemusikk på piano. Men det skjer kun når han er alene. Samboeren beskrives som særdeles musikalsk. Erik forteller at han derfor lar tonene dø hen straks samboeren tar tak i inngangsdøra og kommer inn.

Den første marsjen gikk fantastisk, men det fortsatte ikke slik.

Enslige menn med gitar

Når Erik lytter til musikk, er det lite korps. I stedet søker han enslige menn med gitar og klassisk. Men også andre musikksjangere finner veien til ørene hans.

– Jeg lytter ikke så mye på jazz, men noen av mine aller største musikkopplevelser er innen jazzens verden. Musikaler er også noe jeg liker. Egentlig er jeg altetende. Unntaket er de mest ytterliggående innen heavy metal.

 – Din største musikalske opplevelse?

– Jeg kan svaret, men spørs om jeg kan si det. Josh Groban er en fantastisk fin artist. Jeg er nok ikke nødvendigvis på de kjempestore artistene. Har jo sittet som festivalsjef for Stavernfestivalen og arrangert konserter med Sting og Bob Dylan, men akkurat Josh Groban, kanskje fordi at det en litt sånn smalere sjanger, melodiøst.

– Er dagens jobb en naturlig utvikling og en oppsummering av alle de jobbene og interessene du har hatt tidligere?

– Ja, det vil jeg si. Jeg satt blant annet som festivalsjef i to festivaler i Stavern. Jeg var imidlertid ikke på jobbsøk da denne stillingen dukket opp.

Likevel valgte han å forsøke seg. Kombinasjonen av å være musiker, kulturarbeider og gründer har gitt en ballast som han opplever som berikende, når han nå skal hente inn mennesker fra et bredt kulturliv, til scenene i Ibsenhuset.

Men en fast stilling i kulturlivet i Skien er på ingen måte uten stressfaktorer. Små diskret blikk ned på klokka forteller at samtalen uunngåelig går mot sin slutt. Det er rett og slett ikke mer tid til overs, med mindre Erik skal la andre mennesker vente.

– Er det så slutt på festivaler og andre morsomme prosjekter til fordel for etablissementer som serverer storheter på løpende bånd?

Niks, Erik forteller at det er ting som rett og slett ikke kan legges til side. Blant annet arrangerer han, sammen med en del andre kamerater, Gitarkameratenes visefestival i Vestfold. Opplevelsen av å forberede og arrangere noe som blir vellykket er en berikelse han vanskelig kan beskrive, men som er viktig for ham. Samtidig er Erik tydelig på at det er alltid en utfordring å lage til slike festivaler, og beundrer sterkt alle dem som satser hus og hjem for å skape noe.

Ibsen og korps

Samtalen rundes av, men ikke uten et siste ord om korpsbevegelsen og Eriks tanker om hva som kan gjøres for å styrke den.

– Jeg satt som visepresident i NMF i fire år, fra 2004 til 2008. Da var det mye intern organisering. Dette ble min korpspolitiske bane. Jeg fikk ikke jobbe med det jeg hadde mest lyst til å jobbe med. Beholde de yngste. Få de unge håpefulle til å elske det like mye i år tre, fire og fem, som den dagen da de begynte. Det er ikke en hvilken som helts lettvint sak. Finne nøkkelen til dette skulle jeg ønske å klare, men ikke alene. Dette er en av de store utfordringene korpsbevegelsen har.

Erik er ikke pessimist. Selv om rekrutteringen ikke øker slik han ønsker, så opplever han at korpsbevegelsen har klart å svare på utfordringene. Unge mennesker i dag har mange tilbud. Likevel klarer korps rundt om i Norge å gi de unge opplevelser som gjør at de holder seg til musikken.

– Er det ikke deilig da at korpsbevegelsen da kan gi en helhetlighet, om det er et ord. Når du kommer opp på et gitt nivå kan du fortsatt gå videre, der du i idretten ofte må satse eller slutte. I korpsbevegelsen er det rom og du kan leve med musikken hele livet i trygge rammer, sammen med mennesker som sørger for tryggheten.

Siden han arbeider i Ibsens hjemby, og sågar er leder av regionens fremste kulturarena med samme navn som den store dikter, er det vanskelig å ikke avslutte med et spørsmål som gjelder både korps og dikter.

– Hva har korpsmusikk og Henrik Ibsen til felles?

– Jeg hopper tilbake til der jeg begynte. Det er skapelsesprosess. Noe som man former og som blir noe fint til slutt. Mer enn bare enkeltmennesket. Slik var det med Ibsen. Han var innom mange forskjellige stiler og epoker.

Det er skapelsesprosess. Noe som man former og som blir noe fint til slutt

Tiden er omme. Erik kikker ikke lenger på klokka. Med rolige bevegelser reiser han seg og forbereder seg til å gå. Nye møter kaller. Det krever sin mann å være i sentrum for begivenhetene. Ja vel, så er han muligens beskjeden da, men Erik er åpenbart alltid foran.