Gjenopplever lykkelig korpstid

– Det er så herlig. Eldstedatter har pussig nok, fått en lærer jeg gikk sammen med på musikkpedagogikk, og nå hører jeg min egen datter lete seg fram i låter som jeg selv har laget. Men da må jeg sette meg på hendene mine, smiler hun.

– Det var utrolig spennende, litt farlig, men morsomt å få begynne i korps som 8-9-åring. Det var en del det tok tid å skjønne, for eksempel alla breve, og jeg spilte nok mye på gehør. Men det var så mye å se fram til: Det var boller og brus, sosialt samvær og utenlandsturer. Jeg var heldig som fikk en god og inspirerende lærer i musikkskolen: Ragnhild Holm, forteller Cathrine Winnes. Men da hun var ferdig med ungdomsskolen og begynte på musikklinja på Rud videregående, gikk interessen mer i retning av kammermusikk og solorepertoar, så hun sluttet i skolekorpset.

– Likevel hadde jeg stor glede av å kunne benytte NMFs tilbud om å delta i NM for solister og ensembler. Det betydde enormt mye for motivasjonen til å spille. Tydeligvis gjelder det flere, for nå, godt og vel tjue år etter, treffer jeg stadig profesjonelle musikere som jeg både har grudd og gledet meg sammen med på slike konkurranser.

Det betydde enormt mye for motivasjonen til å spille

Heltidsdirigent

– Du har både utøver- og musikkpedagogikk-utdanning fra Musikkhøgskolen, før det ble diplom i dirigering. Men nå er det altså dirigering på heltid.

– Ja, der ser du at støvet legger seg på utøvervirksomheten, ler Cathrine og peker på saksofonene som ligger nedpakket under flygelet.

– Men du har kanskje hatt bruk for pedagogikken som leder for orkestrene?

– Psykologien og lederskapsfilosofien er den samme; hvordan mennesket lærer, og hva som fremmer kreativitet og prestasjonslyst. Men når jeg leder profesjonelle utøvere, er det naturligvis ikke noe opplæringsbehov, og det er annerledes. Jeg har hatt mye bruk for erfaringene jeg har fått med meg gjennom kammermusikken. Det er svært nyttig å ha samspilt mye når man skal lede andre musikere. Det kan oppstå mye kreativitet under samspill der man gir hverandre musikalske signaler. Kommunikasjon både mellom musikerne og mellom dirigenten og musikerne er et viktig element for å nå det felles målet om en best mulig framføring. Og det skal helst ikke være for mye verbalt, mest bør skje gjennom dirigeringen. Det er mer effektivt, og dessuten er nok både amatører og profesjonelle musikere mer opptatt av å spille enn å høre foredrag, sier Cathrine.

Det er svært nyttig å ha samspilt mye når man skal lede andre musikere

Cathrines arbeidsbord, for anledningen spisestuebordet, er dekket av partiturer, og hun poengterer at mye av det viktigste arbeidet for dirigenter må gjøres før man går på prøver med orkesteret. Hun bruker alltid mye tid på å studere og memorere partiturer, og markerer viktige passasjer med blyant som er rød i den ene enden og blå i den andre. – Det tar litt tid før jeg hører musikken når jeg leser i partiturene, men når jeg har slitt meg gjennom prosessen det er å trenge inn i et verk, vet jeg også hvordan jeg vil at ensemblet, orkesteret eller korpset, skal framføre det.

– Hender det at musikere gjør det annerledes enn du har tenkt, og at du lar deg overbevise om at det var en bedre løsning?

– Det har hendt, for eksempel i solistisk innslag, at jeg er blitt litt overrasket, men falt for måten det ble gjort på og latt det bli slik. Jeg synes også det er viktig å forsøke å fange opp det som skjer blant musikere, og liker for eksempel å jobbe godt med konsertmestrene. – Men ofte er musikerne flinke til å lese dirigentens tegn og kroppsspråk, og da er de svært lojale.

Amatører og profesjonelle

– Hva er den største forskjellen mellom å dirigere amatører og profesjonelle?

– Naturligvis er de forskjellige både når det gjelder hvor dyktige de er på instrumentene og hvor flinke de er til å spille sammen. Samtidig er det mange amatører som holder et ekstremt høyt instrumentalt nivå. Jeg tenker at profesjonelle musikere nok litt raskere kan forstå hvor jeg er på vei; vi har like «sjablonger», så de raskere kan assimilere en instruksjon til noe de kjenner eller har gjort tidligere. Og så kan jo de profesjonelle stemmene sine når de kommer på første prøve.

Det er mange amatører som holder et ekstremt høyt instrumentalt nivå

– Jeg må bruke ulike strategier for ulike nivåer. Jeg har dirigert Christiania Blåseensemble (CB) ved noen anledninger, men nå blir det lite amatørkorpsdirigering. CB er et korps som utgjøres av studenter på Musikkhøgskolen, og siden jeg er tilknyttet skolen og kjenner medlemmene derfra, har det vært naturlig for meg å ha den oppgaven. Det var gøy å være sammen med dem på et bittelite hotellrom den kvelden de innså at vi var gått til topps i elitedivisjonen i NM. Det var en ekstatisk jubel som var korpsbevegelsen verdig! slår Cathrine fast.

Det var en ekstatisk jubel som var korpsbevegelsen verdig

Ellers er hun fast sjefdirigent og kunstnerisk leder både for Östgöta Blåsarsymfoniker i Linköping og Blåsarsymfonikerna i Stockholm. Det er helprofesjonelle korps i Sverige. Hun har gjestedirigert mye i Sverige, blant annet i Göteborg Wind Orchestra, også et profesjonelt korps, og vært innom alle de profesjonelle korpsene i Norge. Da hun tok diplomeksamen med Ole Kristian Ruud som professor, hadde hun Vestre Aker musikkorps i NM, der de ble nr. tre i elitedivisjonen. Hun hadde da hatt korpset i 2-3 år.

Cathrine har gått alle gradene når det gjelder blåsemusikk: fra å dirigere aspiranter og drive med nybegynneropplæring, flere år med skolekorps, etter hvert voksenkorps, og altså til sjefdirigent for to av Sveriges profesjonelle korps. Men hun har utrolig nok kapasitet til enda mer, i enda større format: symfoniorkestre. Hun har dirigert samtidsmusikk og opera, Kringkastingsorkesteret, Oslo-Filharmonien og mange svenske symfoni- og sinfonietta-orkestre. Videre kommer flere av de andre norske symfoniorkestrene, debut på Stockholms-operaen, Finlands-debut og nye svenske symfoniorkestre.

Kvinnelige dirigenter

Cathrine er mye brukt som dommer på elitenivå både for janitsjar og brass, skole- og amatørkorps, dessuten i brass-EM og i Kerkrade, i sistnevnte var hun faktisk den første kvinnen som ble brukt som dommer. Og andelen av kvinnelige dirigenter i korps, amatører som profesjonelle, er heller ikke imponerende. Akkurat i det dette temaet bringes på banen, ringer pussig nok Klassekampen om samme tema. Avisa vil ha Cathrines syn på en undersøkelse som viser at kvinneandelen av de dirigenter og komponister som Oslo-filharmonien har brukt de siste årene, er svært lav. Cathrine har selv dirigert orkesteret, og hun forteller til Klassekampen at hennes erfaringer med Oslo-filharmonien er udelt positive. Videre mener hun at lav kvinneandel like mye handler om mangel på rekruttering. Til oss fortsetter hun:

– Av norske kvinner er det bare Halldis Rønning og jeg som er orkesterdirigenter med diplom fra Norges musikkhøgskole (2015, red.s bemerkning), så her må det først og fremst satses bevisst på rekruttering. Når det gjelder dirigering, er det ikke kjønnet som betyr noe. Ensemblet og dirigenten er gjensidig avhengige av hverandre og må kunne samarbeide. Om dette fungerer, trumfer det alle mulige andre fordommer, slik som eksempelvis mot kvinnelige dirigenter. Men dette er mine opplevelser etter å ha jobbet i Norden. Skepsisen mot kvinnelige dirigenter er nok kanskje større ute i Europa enn her. Jeg dirigerte Oslo-filharmonien første gang i 2006, og jeg har i senere tid nesten årlig henvendelser derfra om nye oppdrag, nevner Cathrine.

NMF og dirigentene

– Hva synes du om NMFs innsats for korpsdirigentene i Norge?

– Det jeg kjenner best til og kan uttale meg om, er Dirigentuka i Stavanger, sier Cathrine. Dette er et tilbud fra NMF til alle dirigenter på alle nivåer. Det arrangeres av NMF i samarbeid med Universitetet i Stavanger/Institutt for musikk og dans og tilbyr i tillegg til hovedkurset, kurs for unge og mindre erfarne dirigenter, aspirantdirigenter og skolekorpsdirigenter. Det er som regel fulltegnede kurs.

– Dette er noe av det beste som har skjedd for korpsdirigentene, fortsetter Cathrine. – Opplegget som Morten Wensberg og NMF har utviklet, er helt suverent. Her er det gode tilbud til alle som sysler med korpsdirigering, fra aspirant- til masternivå, og kurset betyr svært mye for rekrutteringen av korpsdirigenter og kvalitetsheving fra nybegynnerstadium til toppnivå. Med Dirigentuka i Stavanger har Morten Wensberg og hans medhjelpere skapt et miljø der alle vil føle seg inkludert, alle hjelper alle, mener Cathrine.

Dirigentuka er noe av det beste som har skjedd for korpsdirigentene

– Hva er det største du har opplevd som dirigent?

– Vanskelig å si, fordi ingen konsert er for liten, ingen for stor. Jeg har en heftig jobb som er heftig hele tiden. Men jeg må innrømme at det var en spesiell opplevelse å bli headhuntet som dirigent av Östgöta Blåsarsymfoniker etter valg i orkesteret. Da er du virkelig ønsket. Men gleden og stolthetsfølelsen som fulgte med jobben i Stockholm, var like stor.

– Repertoaret for korps og symfoniorkester blir vel ganske forskjellig, skjønt av spillelistene for NM janitsjar ser det ut til at det i det siste er blitt mer akseptert å spille transkriberte klassikere?

– Det er fint å spille klassikerne, og vi har en plikt til å forvalte tradisjoner og arv i musikken. Men vi har også et ansvar for å bestille og oppføre samtidsmusikk slik at komponistene kan lage nytt repertoar, og vi må utvikle ensemblene til å spille den nye musikken. Videre er det viktig hvordan vi «monterer» og framfører musikken. Vi må søke å legge opp våre program på en innovativ måte. Hvordan gjør vi musikken interessant for publikum? er spørsmålet enten musikken er tradisjonell eller ny. Det samme gjelder om det er korps eller symfoniorkester, små eller store ensembler, avslutter hun.

Det er morsomt å konstatere at Cathrine Winnes, i likhet med flere andre norske dirigenter på høyeste nivå, startet sin løpebane i korps. Det blir spennende å følge hennes videre karriere.

Les: Og alle var enige om at det hadde vært en fin konsert (2012)
Les: Konsertformen i førtiårskrisa (2011)
Les: Dirigentutdanning uten forspill (2011)

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.

Les intervju med:

Ole Edvard Antonsen
Nils Albrecht Kaltenborn
Egil A. Gundersen
Kjell Olav Martinsen
Christer Johannesen 
Knut Løken
Trevor Ford
Lovisa Midtbø
Tom Brevik

Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».