Omgjengelig: I korpset får du venner fra alle miljøer. Det tror Bahare Viken har bidratt til at hun går overens med de fleste. (Foto: Kristian Bergersen/NRK)

– Det at vi i korpset spilte mange konserter for et publikum, har kanskje gjort at jeg tidlig ble kjent med live-følelsen man får under en TV-sending. Spenningen som gjør at du skjerper deg et ekstra hakk og går inn i en egen modus for å unngå så mange feil som mulig, den har jeg kjent på flere ganger ved sceneopptredener med korpset, sier Bahare Viken, journalist og redaksjonsleder for NRK Nyheter ung.

Den unge, profilerte programlederen gikk i Framnes Musikkorps i Sandefjord, der hun spilte tverrføyte og samtidig drillet. Hun startet i aspirantkorpset og gikk som de fleste andre veien via juniorkorpset til hovedkorpset. Hun var også med på noen øvelser med Sandefjord Ungdomskorps (SUK), før hun ga seg etter å ha spilt og drillet i vel ti år.

Drilljente: Bahare Viken drillet i korpset ved siden av å spille tverrfløyte. (Foto: privat)

Venner fra ulike miljøer

Bahare Viken begynte i korpset etter at noen elever og dirigenter ved Framnes Musikkorps var på besøk på skolen hennes for å rekruttere nye medlemmer.

– Jeg syntes det hørtes veldig gøy ut – det samme gjorde flere av vennene mine, så det var på den måten jeg fikk øynene opp for korps for første gang. Sandefjord har tradisjonelt mange korps, så det er ikke uvanlig å ha spilt i korps når man er fra Sandefjord, påpeker hun.

At hun i korpset fikk nære venner fra ulike miljøer og med ulik bakgrunn, tror hun har bidratt til at hun i dag lett blir kjent med og går overens med de fleste. I oppveksten og senere har hun vært lite opptatt av hvem hun henger med, noe hun tror stammer fra korpstiden, der man blir eksponert for alle typer mennesker. Det tenker hun er unikt i de fleste musikkmiljøer. Korpset og spillegleden bidro dessuten til at hun valgte musikklinja på videregående.

– Det var noe veldig befriende ved å være en del av musikkelevene, der det var langt mindre fokus på slike ting enn det var på de andre linjene på resten av skolen, sier hun.

Live-følelse: Tiden i korpset, der hun spilte foran et publikum, har bidratt til at det har vært lettere for Bahare Viken å mestre live-sendinger. (Foto: NRK)

Betydningen av å øve

Når Bahare Viken i voksen alder ser tilbake på korpstiden, tror hun den har betydd mye mer enn hun tenkte der og da. Det gjelder både det musikalske og det sosiale.

Blant viktige verdier hun har tatt med seg fra korpset, trekker journalisten fram:

– Korpset dreide seg mye om øving. Ikke bare på fellesøvelser to dager i uken. Det hjalp lite hvis du ikke hadde øvd hjemme. Dette har gitt meg en god forståelse av betydningen av det å øve – også i forkant av en prøve, et fag eller noe nytt man har lyst til å lære seg.

– Når du sitter med notene alene, blir du kjent med musikken på en helt annen måte enn når du spiller med andre og foran en dirigent. Sånn er det med alt annet også. Du må selv forstå og bli kjent med det du vil lære for å kunne bli god. Da gjør du det ikke bare for en lærer eller dirigent, men også for deg selv.

Fordi du eksponeres for så mye ulik musikk i korpset, tror Bahare Viken forholdet hun har til musikk idag er litt annerledes enn det vennene hennes som ikke har spilt i korps har.

– Vi spilte alt fra Disneyklassikere og poplåter til filmmusikk og klassisk musikk. Jeg kan fortsatt høre på klassisk musikk iblant og har stor glede av det. Det tror jeg neppe jeg hadde hatt på samme måte hvis jeg ikke hadde spilt i korps, fastslår hun.

Opplevde mestring

Mestring: Skolekorpset ble et viktig sosialt møtepunkt for musiker Jarle Bernhoft, samtidig som han opplevde stor grad av mestring i korpset. (Foto: Fred Jonny)

– Korpset ble et veldig viktig sosialt møtepunkt i oppveksten, samtidig som jeg opplevde stor grad av mestring der. Det var jo noen sommerkurs arrangert av kretsen også, som ble veldig viktige. Der møtte jeg utrolig mange fine folk som jeg har kontakt med fremdeles, forteller sangeren, musikeren, komponisten og tekstforfatteren Jarle Bernhoft om sin tid i skolekorpset.

Årsaken til at han begynte var at skolekorpset var en arena for å få spilt sammen med noen, i stedet for å sitte aleine og tute fløyte, slik han allerede hadde gjort i et års tid. I tillegg hadde han mange venner som spilte i korpset.

I og med at han vokste opp i Nittedal, litt utenfor Oslo, begynte han i Søndre Nittedal Skolekorps. Det gjorde han da han var ni år. Han fortsatte til han flyttet hjemmefra som 17-åring, men var også med i voksenkorpset Nittedal og Hakadal Janitsjarorkester et par år.

– Jeg begynte på fløyte og byttet til tuba etter hvert. På slutten ble det slagverk fordi jeg fikk noe trøbbel med leppa, sier musikeren, som behersker en rekke ulike instrumenter, har gitt ut flere album og blant annet ble kåret til Årets spellemann i 2011.

Det blir et fattig musikalsk liv uten å gå til musikken med øra først.

Viktigheten av å lytte

Hva er de viktigste verdiene du har tatt med deg videre fra tiden du spilte i korps?

– Viktigheten av å lytte! Det blir et fattig musikalsk liv uten å gå til musikken med øra først. Det fantes en del øyeblikk hvor de nevnte øra fikk seg en auditiv kilevink av korpsmusikk. Men så var det også øyeblikk hvor hele gjengen lyttet og spilte samtidig – og da ble det ganske fint. En treklang som sitter er jo medisin, både mot klangene som ikke satt, og også i forhold til en god del flere av livets utfordringer, påpeker Jarle Bernhoft.

Han er også klar på at korpset har hatt stor betydning for at han er den personen han er i dag.

– I høyeste grad! Hele grunnlaget ligger jo der. Jeg har korpset å takke for ganske mye av min kompetanse i sameksistens, både musikalsk og utenommusikalsk, fastslår musikeren, som har bakgrunn fra flere ulike band før han i 2008 startet sin solokarriere.

Selvtillit

Viktige verdier: Rausheten hun opplevde i korpset har KK-redaktør Ingeborg Heldal tatt med seg videre i livet. (Foto: Astrid Waller)

– Selvtilliten jeg fikk i korpset har jeg tatt med meg hele livet. Brøttum skolekorps var en utrolig viktig del av oppveksten min og det er klart at det har betydd mye for den jeg er i dag. Enten vi liker det eller ikke, så legges mye av grunnlaget for den vi er i barndommen. For meg ble tiden i skolekorpset en trygg plattform, hvor usikkerhet og nevroser måtte vike for mestring og selvtillit. Det er jeg så takknemlig for, sier journalist og redaktør Ingeborg Heldal.

Den profilerte KK-redaktøren, som ble rikskjendis etter en prat med tidligere president Bill Clinton da han var på Norgesbesøk i 1999, forteller at hun begynte å spille althorn i Brøttum skolekorps da hun var ni år. Fra hun var 15-16 spilte hun også parallelt i Brøttum Brass. Hun husker ikke nøyaktig når hun sluttet, men tror det var da hun var cirka 18 år.

Ingeborg Heldal har aldri angret på at hun valgte å bruke tid på lære å spille et instrument. Her fra ungdomstiden i korpset. (Foto: privat)

Sårt tiltrengt selvtillit

– Det er et veldig raust, fint korpsmiljø på Brøttum, som mange var en del av. Så det var fristende å bli en del av det miljøet, fortsetter Ingeborg Heldal.

At hun valgte å melde seg inn i korpset og bruke tid på lære å spille et instrument, har hun aldri angret på. Skolekorpset ble en viktig del av oppveksten hennes. Det betydde mye.

– Helt utrolig mye. Jeg var veldig dårlig i sport, så korpset ble det stedet jeg kjente på samhold og mestring. Jeg fikk gode venner der og det ble på mange måter det sosiale limet i store deler av oppveksten min. Og viktigst av alt, korpset ga meg litt sårt tiltrengt selvtillit. Det ble et sted der jeg turte å være meg selv.

Hun har også tatt med seg mange gode verdier fra korpstiden videre i livet.

– Noe av det aller beste med korpset var det inkluderende miljøet. Selv om vi øvde masse og hadde lyst til å være best, elsket jeg at det ikke var noen som måtte sitte på benken. Det var plass til alle. Den rausheten har jeg tatt med meg videre, fastslår KK-redaktøren.

Det ble et sted der jeg turte å være meg selv.

Like viktig som idretten

De kule: – I korpset fikk være med kule eldre jeg så opp til, sier musiker, låtskriver og poet Trygve Skaug. (Foto: Trygve Skaug Pressebilde)

– Korpsbevegelsen er en kulturutviklende og kulturbevarende bevegelse samtidig. Og den er veldig, veldig viktig. Den rommer alle nivåer av talent, og gir et stort rom for personlig utvikling i trygge rammer. Den fremmer det sosiale på et bredt plan og er svært viktig for å bevare et samfunn som favner alle, også på fritida. Som sosialt allmennkulturelt verktøy mener jeg korpsbevegelsen er like viktig som idretten, fastslår Trygve Skaug.

Låtskriveren, musikeren og poeten, som er fra Trøgstad i Indre Østfold, begynte å spille baryton i Båstad Hornmusikkorps da han var åtte år. Han spilte i korpset i fem år, før han ga seg som 13-åring. En av grunnene til at han begynte var at storebroren hans var med, på tuba. I tillegg meldte Trygve seg på aspirantkurs sammen med kameraten Halvard.

Trygve Skaug som barytonist i Båstad Hornmusikkorps. I rekken bak er storebroren hans på tuba. (Foto: privat)

Superaktivitet

– Korpset var en superaktivitet, der jeg lærte noter, fikk drive med musikk, treffe venner på tvers av klassetrinn og der det var fine turer. Jeg fikk være med kule eldre jeg så opp til og jeg kjente på samspill og tilhørighet, sier artisten, som ikke minst er kjent for sine diktsamlinger, i tillegg til at han har gitt ut fire soloalbum.

Trygve Skaug har tatt med seg gode verdier fra korpslivet videre inn i arbeidslivet.

– Følelsen av å være en del av noe stort som alle i gruppa bidrar til, det er kanskje det som har satt seg mest. Det var noen øyeblikk hvor vi spilte våre beste numre og gåsehuden kom når klangen satt godt.

– Dirigenten vår, Hans Petter Ringstad, var veldig god til å hente frem det beste i oss og ikke ta lett på hvordan ting låt. Han la ned mye arbeid i å få selv oss smågutta til å yte maks. Det har gitt meg mye med tanke på eget musikkliv i dag. Det å øve og gå de ekstra rundene for å heve nivået, liksom.

Korpsbevegelsen er en kulturutviklende og kulturbevarende bevegelse samtidig. Og den er veldig, veldig viktig. Den rommer alle nivåer av talent, og gir et stort rom for personlig utvikling i trygge rammer.

Struktur og inkludering

Betydd mye: Kasper Waag, trommis i bandet til Sigrid, startet sin musikerkarriere i skolekorpset. (Foto: Mads Suhr Pettersen)

– Struktur og inkludering er de viktigste verdiene jeg har fått fra korpset. Den tiden formet meg virkelig som musiker og medmenneske. Når man får inn øvingsrutiner og når musikanter og dirigent har forventninger til deg i ung alder, så får man en følelse av struktur som jeg mener har vært veldig viktig for meg i senere tid, sier musiker Kasper Waag og legger til:

– Korpsmiljøet er også utrolig inkluderende. Det spiller ingen rolle hvordan du ser ut, hvor du kommer fra eller hva du har opplevd i livet. Alle er velkomne uansett, fordi det handler om fellesskap, musikk og spilleglede. Det synes jeg er så fint – og det har jeg virkelig tatt med meg videre i livet.

Vokst opp med korps

Kasper Waag, trommis i bandet til artisten Sigrid, forteller at han begynte sin korps- og musikerkarriere som slagverker i Stathelle skolemusikkorps. Senere byttet han til Eidanger Pike og Guttekorps, siden de deltok i regionsmesterskap, NM etc. I ungdommen spilte han også i det som før het Grenland Ungdoms Brassband og Telemark Ungdomskorps.

– Jeg var dessuten med til NM med Grenland Brass, Vestsiden Musikkorps og jeg spilte flere konserter med Herøya Musikkorps, Brevik Musikkorps og Stathelle Musikkorps. Da jeg studerte i Bergen, var jeg innom Dragefjellets Musikkorps ett års tid. Jeg startet da jeg var åtte og var aktiv i skolekorpset til jeg var ferdig på videregående som 19-åring, sier han.

At musikeren begynte i korps, var nesten en selvfølge.

– Jeg har vokst opp med korps. Både min far og farfar var dirigenter for flere lokale skolekorps og musikkorps, så jeg ble introdusert for korps veldig tidlig. Jeg pleide å være med på øvelser og sitte bak med slagverket fra jeg var tre-fire år. Jeg fikk trommesett av foreldrene mine da jeg var fem og kunne ikke vente til jeg ble gammel nok til å begynne i skolekorpset.

Kult å øve

Korpset betydde veldig mye for slagverkeren i oppveksten. De aller fleste vennene hans var fra de forskjellige korpsene han spilte i. Korpset var utrolig viktig sosialt.

– Jeg gledet meg alltid til øvelser, seminarer, turer og ikke minst til sommerkurs. Jeg ble kjent med så vanvittig mange fine mennesker der, som fortsatt er noen av de nærmeste vennene jeg har i dag. Sommerkurs på Kvitsund var sommerens høydepunkt og resulterte i bekjentskaper med folk fra hele Norge, forklarer Kasper Waag.

I tillegg til det sosiale, var det utrolig gøy å være med i korpset fordi spillegleden ble så høyt verdsatt. Han fikk utviklet seg musikalsk samtidig som han var en del av et fellesskap der det var kult å øve, kult å bli bedre. Alle ville at resultatet skulle bli så bra som mulig.

Alle er velkomne uansett, fordi det handler om fellesskap, musikk og spilleglede. Det synes jeg er så fint – og det har jeg virkelig tatt med meg videre i livet.

Trygg arena

– Korpset har absolutt hatt en betydning for den jeg er i dag, både privat og karrieremessig. Det var en trygg arena med fine folk hvor man fikk være seg selv og utvikle seg musikalsk. Jeg lever jo av å spille trommer, så tiden i korps har vært helt avgjørende for hvor jeg er i dag. Jeg lærte å øve, jeg lærte å lese noter og jeg lærte samspill, påpeker Kasper Waag.

Han understreker hvor fint det var å kjenne på følelsen av at dette var noe han var god på. I korpset ble de oppmuntret til å fortsette å øve og bli bedre – og de fikk anerkjennelse når de gjorde det bra. Han føler seg heldig som kom i et miljø hvor medmusikantene også var interessert i å utvikle seg. Det var en stor del av motivasjonsgrunnlaget for å søke seg inn på musikklinja på videregående skole, for så å studere utøvende slagverk ved universitetet.

– Korpsbevegelsen er utrolig viktig. Den bidrar til inkludering og er med på å fremme gode holdninger. Det er en arena hvor barn, unge og voksne kan utvikle seg både musikalsk og som medmennesker. Jeg tror det er viktig å lære barn og unge et instrument. Det er med på å lære dem at det tar tid å mestre, men at gevinsten er stor, sier trommisen til Sigrid.