Boken med tittelen «En flue fløy» har fått gode tilbakemeldinger, blant annet i Klassekampen, der anmelderen tok barnelyrikk på alvor, og skriver blant annet at «det er et overskot her, som ikkje er til å stå imot». NRK kalte boken for «En fest av en barnebok» og anmelderne er begeistret for samspillet mellom Lerche sine tekster og Victoria Sandøy sine illustrasjoner.

– Det har vært gøy. Vi fikk vel også terningkast 5 i en anmeldelse i nettavisen, sier Lerche fra sin leilighet på Grünerløkka i Oslo. Etter mange år med bopel i USA, har han flyttet til Norge, og er singel for første gang siden han var 18.  På Twitter bekreftet han det på følgende elegante måte: «Bekrefter herved at jeg er et par».

Det er andre gang musiker, låtskriver og gitarist Sondre Lerche gir ut barnebok. Den første utgivelsen kom i fjor – Snømannens jul. Også den i samspill med Victoria Sandøy. Bakgrunnen for at Lerche prøvde seg som barnebokforfatter er at han lagde sanger til den populære serien, Fantorangen. Forlaget ante at her var det potensiale for mer tekst rettet mot barn, og de fikk rett.

Men han har også deltatt på en essaysamling med Erlend Loe og Vigdis Hjort, for å nevne noen, og på årets Litteraturfestival på Lillehammer hadde den snart 40 år gamle bergenseren høytlesning for både barn og voksne.

Magisk og rørende

Sondre Lerche innrømmer at det er litt rart at korps ikke var en del av hans barndom. Han gikk på Skjold skole i Bergen, en skole som «alltid» har hatt et solid skolekorps, og som nettopp ble nummer to i det digitale norgesmesterskapet for janitsjarkorpsene.

– Jeg tror jeg hadde likt det. Det er først i ettertid jeg har tenkt på hva det betyr å spille i korps. Man kommer veldig tett på musikken og man kommer veldig tett på samspill.

Mer spennende å skrive en bok om korps enn rockeband

Han slutter aldri å bli forbauset over den musikalske ballasten folk som har åtte år i korps i sekken.

– De har en fantastisk ballast, og jeg ble interessert i hva korps betyr for barn, også for de som ikke blir musikere, som det er flest av, legger han til.

Han har lenge gått med en bok i magen om hva som skjer i musikken.

– Jeg synes det var mye mer spennende å skrive en bok om korps enn rockeband. Rockeband handler ofte om noe estetisk og det er så mange feller å gå i. I korpset kommer du tettere på musikken og instrumentene. Tanken på å gå inn i de mange instrumentene i korpset ga meg ideen til fluen. Som de facto kommer inn i instrumentet.

Han ble stående og tyvlytte på en korpsøvelse, og opplevde øvelsen som magisk og rørende.

BARNEBOK OM KORPS: En flue fløy har fått gjennomgående strålende kritikker. Dette er andre barnebok som er utgitt av Sondre Lerche og Victoria Sandøy.

– Det er noe med barn. De har så store ører og det tar tid å lære å lytte til de andre som barn. Og jeg tenkte mens jeg sto og hørte på at de lærer helt uvurderlige ting der inne. Før han legger til;

– I korps er du en del av fellesskapet. Alt indikerer fellesskap.

I korps er du en del av fellesskapet. Alt indikerer fellesskap.

Ville slutte

Men selv om ikke Sondre ble en del av Skjold Skoles Musikkorps, ble det gitarundervisning i den kommunale kultursskolen. Men det var ikke noe vidunderbarn som troppet opp på gitarundervisningen.

– Jeg synes det var vanskelig. Uten at jeg skjønte det , hadde jeg krysset av på klassisk gitar. Jeg var definitivt ikke noe naturtalent. Jeg ha ennå ikke klart å lære noter. Jeg husker at jeg faktisk hadde lyst å slutte. Hvordan jeg f.eks skulle holde gitaren, interesserte meg overhodet ikke. Jeg ønsket bare å lage musikk.

Og det har Sondre Lerche gjort til gangs. Mens dagens unge vokser opp med YouTube, vokste unge Lerche opp med MTV. Han så på MTV flere timer hver dag og pugget tekster. Og han var ikke gamle karen før han laget sine første ting. Og familiebesøkene var en perfekt arena for å holde konsert.

Storesøster var viktig

– Din søster, Lotte, synes det var litt irriterende at du alltid skulle underholde i familieselskapene, har hun et poeng?

Sondre bryter ut i latter:

– Altså, i ettertid har jeg full sympati for at hun følte på det. Men Lotte – som er 11 år eldre enn meg – var viktig for meg i tidlige tenår.

For Lotte var med i bandet Side Effects, og plutselig hadde de behov for en gitarist. Og etter hvert fikk solisten Sondre Lerche spillejobber på diverse utesteder i Bergen. Også de var dert storesøster som fikset.

YNGST: Sondre Lerche vokste opp i Bergen og var yngst i en søskenflokk på fire_

– Vil du si at hun i realiteten var din første manager?

– Ja, jeg hadde aldri fått de spillejobbene i så ung alder uten henne. Med den aldersforskjellen det var mellom oss, ble vi i grunnen kjent med hverandre gjennom musikken, konstaterer Sondre.

– Du er oppvokst i Bergen, har alltid sunget på engelsk, er du en bergenspatriot?

– Tja, jeg har aldri vært komfortabel med den erkebergenske, litt breiale kjuaguttmentaliteten. Og jeg var overhodet ikke komfortabel med å synge verken på norsk eller på bergensdialekt. Når det er sagt; jeg vender alltid tilbake til Bergen, og jeg spiller alltid inn platene mine der. Så sånn sett kan du kalle meg en bergenspatriot, sier han og smiler.

Men i 2012 kom han ut med låten Øynene lukket, sammen med Lars Vaular, som er fetter til Sondre Lerche.

– Det stemmer, jeg opplevde at hans generasjon hadde tatt bergensspråket tilbake, og det var «trygt» å synge på norsk når Lars var med.

Debuterte med et brak

Men som ung hadde Sondre det travelt. Debutalbumet «Faces down» kom ut i 2001, da han var 19. Året etter kom albumet ut i USA, og det velrenommerte Rolling Stone Magazine kåret albumet til et av de ti beste debutalbum da det kom ut i USA året etter. Lerche hadde inntatt den internasjonale popscenen med et brak.

Han som hadde hatt Elvis Costello og AHA som sine største forbilder frem til han ble 20, sto nå på helt andre scener enn i Slåtthaughallen og café Opera.

– Jeg elsket å turnere i USA. Folk forsto tekstene mine der på en helt annen måte enn hjemme.

Jeg elsket å turnere i USA.

Så godt likte han seg «over there» at han flyttet. Og innrømmer at han kjente på redselen for å stagnere etter den solide debuten.

– Jeg kjente definitivt på en form for prestasjonsangst.  Jeg husker jeg hadde en følelse av at «nå må jeg i hvert fall skrive bra, nå når jeg bor i New York».

Men det har kommet utgivelser jevnt og trutt, og han kjenner i dag på både en trygghet og takknemlighet for hvor han er i karrieren.

– Du løper også?

– Ja, det er en hobby jeg har. Og jeg løper gjerne maraton.

Han har deltatt i flere av maratonklassikerne. New York, Chicago, Berlin og Los Angeles. Men det var på lille Jessheim i fjor han satte pers.

– Jeg løp på 2.55.51. Det var gøy. Under tre timer – med god margin!

Travel sommer

På spørsmål om hvor lat han har tenkt å være i sommer svarer han:

– Sommeren er aldri lat for musikere.  Jeg håper å ta det litt roligere i sommer enn i fjor, da kjørte jeg rundt og spilte 50 solokonserter alene rundt omkring i landet. Men jeg er også i innspurten av nytt album, så det blir nok mest jobb, lite ferie.

– Hva klarer du deg ikke uten om sommeren?

– Jeg gleder meg alltid til de norske jordbærene kommer.

– Hva er den ultimate sommerlåten?

– I fjor var det I Contain Multitudes av Bob Dylan, i år gjenstår det ennå å se.

I fjor ble han introdusert for grillet fisk i Henningsvær, og han innrømmer at det satte en ny standard for sommermat.

– Helst med et kjølig glass Patos til!

I sommer har vi gjort sommerintervju med flere personer. Du finner intervjuet i lenkene under når de er publisert:

Torsdag 1. juli – Rita Hirsum Lystad
Torsdag 8. juli – Espen Rostrup Nakstad
Mandag 12. juli – Jørgen Lund Karlsen
Torsdag 15. juli – Marit Bakken
Mandag 19. juli – Ulf Rosenberg
Torsdag 22. juli – Maria Molund
Mandag 26. juli – Birgitte Brekke