Har satt tydelige fotavtrykk

Vi møter Tom Brevik på vei hjem fra korpskonkurransen Whit Friday i England, levende opptatt av det nye han har opplevd:

– «Whit Friday March Contest» er et meget morsomt utendørs konkurranseopplegg for brassband i England, med tradisjoner helt tilbake til 1880-tallet. De påmeldte korps velger selv hvilke av ganske mange oppsatte steder de ønsker å besøke. På hvert sted må de først marsjere en kort strekning uten bedømmelse fram til selve konkurransestedet der hvert korps spiller en på forhånd bestemt marsj, UTEN slagverk! Bedømmingen er lukket, med en dommer i en tilstøtende bygning eller noen steder i en liten campingvogn med nedrullede gardiner.

Breviks lange og mangslungne tilknytning til musikk og korps startet i Frelsesarmeen i Sarpsborg der hele familien hørte hjemme. Da Tom var i 5-års-alderen, mente faren det var på tide at han startet musikkopplæringen av sønnen. Både det store uhåndterlige tenorhornet og sønnen fikk plass på fanget. Faren hjalp til med å trykke på ventilene mens han tålmodig forklarte: ”Dette er en D, mens dette er en E,» osv. Kanskje ikke helt etter moderne pedagogiske prinsipper ettersom Tom selv ikke kunne bokstavene før han lærte det på skolen siden. Men faren insisterte på at en C er en C og D er en D uansett om sønnen hadde noen som helst begrep om hva nå det betydde. Tom minnes disse stundene som en god tid med en tålmodig og snill far.

Ganske snart fikk han ta med seg tenorhornet og begynne i Frelsesarmeens hornmusikkorps. Dermed var det i grunnen gjort, og siden er det blitt nesten bare musikk. Ikke bare i korps, ikke alltid bare musikk, men alltid en form for kreativ virksomhet.

– Frelsesarmeen var for meg, og jeg vet for mange andre, den beste lederskolen jeg kunne ha fått, mener Brevik. Viste man visse talenter og røpet at man ville bruke disse i menigheten, fikk man straks slippe til og samtidig få ansvar.

Frelsesarmeen var den beste lederskolen jeg kunne ha fått

Tom fikk ganske tidlig vist at han gjerne tok dette ansvaret. Da det skulle startes korps på Sandbakken skole, ville Tom og broren Per være med på det. På skolekorpsets første store konsert var det således urframføring av Toms første komposisjon, med den klingende tittelen ”Sandbakken Skoles Parademarsj”. Ettersom det ikke var piano i hjemmet, lærte han seg den grunnleggende harmoniseringen på morens trekkspill, etter at han gikk i lære på klassisk trekkspill i 12-årsalderen.

Som 16-åring var han med på å starte et juniorhornmusikkorps i menigheten. Sammen med en kamerat skaffet de instrumenter, de sto for noteopplæringen og selve dirigeringen av de ca. 20 ungdommene.

Vendepunkt

I 1967 kom det et avgjørende vendepunkt i livet hans. Han ville begynne på lærerskole, den gang for det meste toårig, men ettersom man måtte være myndig for å avlegge lærerskoleeksamen og myndighetsalderen var 21 år, var han for ung. Løsningen ble en treårig lærerskoleutdanning, da ville han være myndig eksamensdagen. Det lykkelige valget ble den 3-årige musikklinjen ved Bergen Lærerskole. I løpet av lærerskoletiden ble interessen for instrumentering og arrangering bare større. For å øke kunnskapen som trengtes til å bli en god arrangør, tok han undervisning både på fagott, obo, trombone og fiolin i løpet av lærerskoletiden.

Løsningen ble en treårig lærerskoleutdanning, da ville han være myndig eksamensdagen

Han fikk umiddelbart jobb som lærer i ungdomsskolen i hjemkommunen Skjeberg etter fullført treårig utdanning. Men etter to år, i 1972, utlyste Bergen lærerskole et tilleggsår i musikk og administrasjon som ville gi ham adjunkts kompetanse. Han søkte og kom inn. Der fikk han blant annet oppleve en karismatisk dansk gjesteprofessor, som var sterkt opptatt av bl.a.”Åndedrettets betydning for fraseringskunsten”, et tema Brevik ble svært engasjert i. Han hadde nemlig dirigert et stort jentekor under de to årene hjemme i Skjeberg, Hafslund Skoles Jentekor, Østfolds største på den tiden og skjønte hvor betydningsfullt dette var for selve musikkuttrykket. Professoren ble bedt om å forlenge oppholdet ved skolen, noe han ikke kunne. Men han hadde lagt merke til en meget engasjert student som han mente kunne overta noe av dette, nemlig Tom Brevik. Dermed ble Tom ansatt som lærer i full stilling på Bergen Lærerskole i 1973, 25 år gammel, med fagkretsen arrangering, hørelære, blokkfløyteundervisning i tillegg til å være en av tre prosjektledere for det påbygningskurset han nettopp hadde fullført.

Nytt vendepunkt

I løpet av høsten dette studieåret fikk Tom gjennom en studiekamerat et spørsmål som ble et nytt avgjørende vendepunkt i livet hans: Kunne han komme og være vikar-dirigent for et brassband på et lite sted nord for Bergen fem ganger i løpet av januar-februar 1973? Det sa han ja til. Korpset viste seg å hete Eikanger-Bjørsvik Musikklag, og de fem øvelsene ble til et livslangt engasjement både for dette flotte korpset, for Manger Musikklag på naboøya og for musikkorps generelt.

Tom fikk fortsette som lærer på musikklinja, men høsten 1975 kunne livet tatt en helt annen retning. Han var på den tiden fast dirigent for Bergen Lærerskoles Symfoniorkester. Etter en heller lang orkesterprøve, med bl.a. en Mozart-symfoni og en Händel-ouverture, kom skolens rektor Pål Benum, selv en utøvende konsertpianist, bort til Tom i følge med en amerikansk dirigent-professor fra Chicago. Det viste seg at de hadde sittet anonymt og hørt på hele orkesterprøven. Professoren likte tydeligvis det han så og hørte, og det hele endte opp med et tilbud om et flerårig opphold i hans hjem i Chicago der han skulle skaffe Tom undervisning og opplæring av de aller beste orkesterdirigenter slik at han selv kunne bli profesjonell orkesterdirigent!

Enden på visa ble at Tom takket høflig nei etter én dags betenkningstid. Den høflige hovedbegrunnelsen overfor rektor neste dag var at han hadde satt i gang såpass mye i Eikanger-Bjørsvik og Manger at det ikke ville være rettferdig overfor dem!

I 1976 fikk Tom tilbud om en 50 %-stilling som teorilærer ved Bergen Musikkonservatorium, nå Griegakademiet, kombinert med en 50 %-stilling som produsent for Rikskonsertenes skolekonserter med kontorplass på musikkonservatoriet.

– Jeg takket ja, men måtte ta noen ekstra eksamener for å få stillingen ved musikkonservatoriet, blant annet i høyere musikkpedagogikk der jeg valgte blokkfløyter som hovedinstrument, noe som resulterte i over 100 skolekonserter på blokkfløyter og et ærefullt solistoppdrag med Bergen Filharmoniske Orkester som blokkfløytesolist i en av Bachs Brandenburgerkonserter!

Vendepunkt igjen

I 1979 skulle så Radøy kommune, med kommunesenteret Manger, starte musikkskole, og siden Tom hadde oppnådd en viss suksess med Manger Musikklag allerede og var kjent i omgivelsene, ble han tilbudt stillingen som musikkskolens første rektor. Han takket ja og flyttet med familien til Manger.

Året etter, i 1980, takket han så ja til å ta over som rektor ved Manger Folkehøgskule som Hordaland fylke eide, med brassband-linjen som det nye store undervisningstilbudet. Ideen bak dette var ikke først og fremst å utdanne profesjonelle musikere og dirigenter, men å gi entusiastiske pådrivere i miljøene de etter folkehøgskoleåret vendte tilbake til.

Fra 1980 og til i dag har mer enn 1000 unge brassband-entusiaster vært innom Manger sitt skoletilbud

– Sett i ettertid var nok opprettelsen av denne brassband-linjen noe av den viktigste grunnen til brassbandenes unike fremvekst i Norge, både når det gjelder omfang og kvalitet. Fra 1980 og til i dag har mer enn 1000 unge brassband-entusiaster vært innom dette skoletilbudet og spredt seg utover hele landet som pådrivere og primus motorer som musikanter, ledere og dirigenter. Dette tilbudet er fremdeles unikt i sitt slag i hele Europa, forteller Tom Brevik, som var knyttet til Manger Folkehøgskule i seks år.

På slutten av 1970-tallet hadde brassbandene, særlig på Vestlandet, blomstret opp. Brass Band Klubben (BBK) ble dannet av entusiaster, deriblant Tom, med hovedmålet å få i gang årlige nasjonale mesterskap lik de man hadde hatt i over hundre år allerede i Storbritannia. I 1979 arrangerte derfor BBK sitt første brassband-NM i Grieghallen, Bergen.

– Det var mange som mente at NMF ikke gjorde nok for brassbandene, og en del ville at brassbandene skulle danne sitt eget forbund, forteller Brevik.

– Da var det vel at NMF tenkte: If you can’t beat them, join them, og jeg ble tilbudt og sa ja til stillingen som musikksjef i NMF, våren 1986. (Den tidligere musikksjefen, Trevor Ford, skulle nå endelig få ta seg av oppgaver han lenge hadde følt at korps-Norge hadde behov for, men som det hittil ikke hadde vært kapasitet for i musikkavdelingen i NMF. Red.s anmerkn.)

Å være musikksjef var for meg inntil da de mest interessante og krevende i min yrkeskarriere

– De fire årene som musikksjef var for meg inntil da de mest interessante og krevende i min yrkeskarriere. Å være en huggestabbe for alle de ulike oppfatninger av det musikkfaglige som hersket blant NMFs medlemmer og ikke minst blant de mange dyktige dirigenter, var en stor utfordring. I ettertidens lys henger nok det at vi fikk et visst gjennomslag for korps i media, spesielt i TV, ganske høyt, i tillegg til innføringen av de årlige NM Janitsjar i Trondheim.

TV

Dan Børge Akerø er en gammel kjenning av Tom Brevik, og da Akerø seilte opp som en av de mest populære programlederne i NRK TV mot slutten av 1980-tallet, tok Tom kontakt med ham om en skisse til en programserie med korps, en konkurranse der de antatt beste janitsjar- og brasskorpsene i landet konkurrerte. Akerø fikk gjennomslag for ideen, og Tom fikk 50 % permisjon fra NMF for å være musikalsk rådgiver i NRK TV for en serie på åtte 50-minutters program kalt Resonans. Serien ble sendt i april-mai 1990 og fikk de til da høyeste seertall NRK Musikkavdelingen noensinne hadde hatt. Sjelden har vel korpsbevegelsen blitt profilert på en så framtredende måte.

Men dermed var også Tom lagt merke til innenfor NRK, noe som førte til at han ble med Akerø på å utvikle den første programserien med Talentiaden. Og da NRK TV skulle omstrukturere sin administrasjon i 1991, takket Tom igjen ja til en ny utfordring og ble musikksjef der.

Da Akerø litt senere flyttet over til TV2, og siden det selskapet skulle ha hovedkontor i Bergen, ble Tom med på flyttelasset og ble ansatt som prosjektsjef i den nye kanalen, morsomt nok med ansettelsesnummer 007 (without licence to kill). Akerø flyttet senere tilbake til NRK, men Tom fortsatte i TV2 der han ble prosjektleder for allmennkultur- og religiøse program med spesielt ansvar for å sørge for at TV2 oppfylte forpliktelsene selskapet hadde etter allmennkringkastingsloven og etter konsesjonsbetingelsene.

– Det var fantastiske og givende år, som også kom til å inneholde mye musikkarbeid. Det var stadig behov for å skrive spesielle musikkarrangementer for ulike besetninger i ulike TV-settinger. Men etter å ha prioritert TV-arbeid i 14 år, valgte jeg igjen å gi musikken førsteprioritet. Så fra januar 2004 har jeg drevet mitt private firma Stril Music innenfor frilans musikkvirksomhet, først og fremst med dirigering, komponering og arrangering, men også med noen større musikkproduksjoner som regissør og produsent, sier Tom.

Komposisjon

Tom hadde i mange år båret på en hemmelig drøm om å gå et steg videre fra musikkarrangeringen og til ren komponering, men hadde aldri helt våget å ta spranget.

Oppmuntret av en god kollega og internasjonalt kjent komponist bestemte han seg imidlertid for å prøve. Høsten 2004 fikk han en forespørsel av sin gode venn og kollega, dirigenten for Nidarosdomens Guttekor, Bjørn Moe, om å skrive et kirkemusikalsk verk for koret. Resultatet ble et 40 minutters oratorium for oppleser, tenorsanger, trompetsolist, kor og symfoniorkester. Oratoriet ble kalt ”Barakhah” (hebraisk for velsignelse) og ble framført i et fullsatt Nidarosdomen i november 2005 av bl.a. Nidarosdomens Guttekor og musikere fra Trondheim Symfoniorkester.

Et par andre større verk er også kommet fra Tom. Ett ble skrevet til Ole Bull-jubileet i 2010, Tutto e Niente, (Alt og ingenting) for janitsjarorkester, solo trompet og sopransanger, fremført i Håkonshallen i Bergen, mai 2011. Det tredje større verket han har laget, heter Songar og mellomspel, komponert til BrassWind-festivalens 10-års jubileum i 2014, skrevet for brassband, damekor og sopransanger. Festivalens 10-års jubileum falt sammen med at Radøy kommune var 50 år. Tom hentet derfor tekster skrevet av dyktige lokale amatørlyrikere fra Radøy kommune og tonesatte disse tekstene. I tillegg fant han fram til noen gamle folkemelodier fra den samme kommunen som han omarrangerte for brassband.

Jeg er opptatt av å få fram de melodiske elementene

– Jeg liker å skrive for korps og kor, konstaterer Tom. Og jeg er opptatt av å få fram de melodiske elementene. Hos moderne komponister synes jeg ofte det melodiske elementet ikke kommer nok fram til forskjell fra rytmiske og harmoniske elementer. I særlig grad synes jeg dette gjelder for mye av den nyere konkurransemusikken som skrives for korps. De beste korpsene både innen janitsjar og brassband har utviklet beundringsverdige tekniske ferdigheter, ferdigheter man bare kunne drømme om for et par-tre tiår siden. Jeg synes dessverre ikke at det musikalske og klanglige uttrykksregister har utviklet seg i tilsvarende grad.

– Det har skjedd en god del i korpsbevegelsen i løpet av de godt over 50 årene du har vært med?

– Absolutt, og noe av det fineste er å se hvor mange unge, dyktige dirigenter vi har fått. Jeg tror det først og fremst skyldes at unge, ærgjerrige korpsmusikanter nå tilbys musikkutdanning og dirigentundervisning på høyere nivå, det gir resultater. Men man må heller ikke glemme at i vår tid, med konkurrerende virksomheter som alle kjemper om barn og unges oppmerksomhet og interesse, er det viktigere enn noen gang å brenne for det vi driver med og det vi har å tilby. Korpsarbeidet må først og fremst gjøres med hjertet, drevet av entusiasme og vyer og tro på det man driver med.

Korpsarbeidet må først og fremst gjøres med hjertet, drevet av entusiasme og vyer og tro på det man driver med.

– Et veldig godt og rørende eksempel på viktigheten av verdier som dette er det som skjedde da Brass Band Klubben (BBK) mot slutten av 1970-tallet fant ut at det skulle arrangeres NM-konkurranser for brassband hvert år. Det første året, i 1979, gikk man dundrende underskudd pga. liten deltakelse og heller laber publikumsinteresse. Men styremedlemmer gikk til sine private banker og lånte opp på husene for å dekke underskuddet. Året etter gikk arrangementet så vidt i balanse og etter hvert ble interessen så stor at alle fikk igjen for sine utlegg.

– Enda et bevis for viktigheten av å ha vyer, langsiktighet og overbevisning i det kreative arbeidet rundt vår kjære korpsaktivitet, avslutter Tom Brevik.

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.

Les intervju med:

Ole Edvard Antonsen
Nils Albrecht Kaltenborn
Egil A. Gundersen
Kjell Olav Martinsen
Christer Johannesen 
Knut Løken
Trevor Ford
Lovisa Midtbø
Cathrine Winnes

Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».