De er skolekorpsets eneste med skjeggvekst. De har korpsets lengste bein, sterkeste skuldre, mest fornøyde smil og kanskje beste ambis. Og så har de to gråhårete tubaguttene korpsets tyngste og største instrumenter. Mens Are har vært trofast tubaist siden 1989, kun avbrutt av et par års pause, kan Roar vise til inntreden i aspirantrekkene våren 2000. Til sammen har de 30 + 21 års erfaring fra samme korps.

Ekte musikanter

De to pensjonistene har opplevd dirigenter komme og gå. Og de har fulgt skolebarn fra aspiranttid til årsmedaljer og til slutt innlevering av uniform og instrument. Gang på gang. År etter år. De har lang erfaring med styrearbeid, øvingshelger, korpsturer og stevner og – ikke minst – overnatting på ulike skoler i inn- og utland. De har ingen planer om å levere fra seg instrumentene og takke for seg. Korps er en livsstil.

– Vi er her så lenge vi klarer, sier Are på vegne av begge.

– Å slutte er et ikke-tema.

Hjemme har de alltid tubaene stående framme, og de øver flere ganger i uka. Her er det ikke snakk om å flyte på lang erfaring. Å stille forberedt til korpsøvelsene er en selvfølge.

Roar og Are er utrolig viktige for korpset, både som trygge voksenpersoner og musikalsk. Sortvik dirigent

Korpsets eldste aspirant

– Jeg ligger likevel ikke over gjennomsnittlig skolekorpsnivå og kaller meg fortsatt korpsets eldste aspirant, sier Roar som var 45 år første gang han holdt i en tuba.

– Are er den kjappeste av oss til å lese noter, og jeg har dårligst musikalsk hukommelse. Sammen utfyller vi hverandre. Det er lov å spille feil, og vi har det utrolig hyggelig på bakerste rad.

Først og fremst er det trivelig, mener begge om å være en del av skolekorpset.

– Et fantastisk fellesskap, og ikke bare oss voksne imellom. Vi hadde ikke holdt på hvis ikke dette var et hyggelig sted å være.

Harstad skoles musikkorps har gjennom 70 år vært et rent skolekorps. Til forskjell fra generasjonskorps, har skolekorps oftest kun barn og unge i rekkene. I perioder med musikanttørke, trår ofte foreldre til som gode støttespillere – og de har som regel selv bakgrunn fra skolekorps. Den dagen barna gir seg, takker også foreldrene for seg.

Helt sånn er det ikke med Roar og Are.

Selvlært 1

– Jeg hadde aldri spilt et instrument, langt mindre holdt en tuba før jeg hev meg med, innrømmer Roar Høyning.

Det skjedde da Karl Petter, eldstesønnen, var inne i sitt tredje korpsår. Korpset var nede i en bølgedal, hadde kun sju aktive musikanter og manglet grovmessing. Tubaspiller Are hadde akkurat da et par års pause.

– Jeg hadde en kjenning som begynte å spille tuba i voksen alder, og jeg ville ikke være noe dårligere. Et par timers opplæring for å lære meg munnstykket, et par timer for å bli kjent med instrumentet, en enkel grunnopplæring og så kastet jeg meg ut i det og rett inn i korpset.

– Altfor tidlig, humrer den selvlærte 66-åringen.

– Allerede en måned etterpå marsjerte tubaen og jeg i 17.mai-toget. Jeg var på nivå med de yngste og ferskeste aspirantene.

Jeg hadde en kjenning som begynte å spille tuba i voksen alder, og jeg ville ikke være noe dårligere

Etter hvert trådte også yngstesønnen Rasmus inn i korpsrekkene. Da sønnene noen år senere ga seg til fordel for studier utenbys, fortsatte pappa Roar.

– Etter 21 år blåser jeg fortsatt tuba. Jeg er ikke teknisk god nok til å spille tuba og har ingen ambisjoner om å bli flinkere. Det handler vel om musikalitet. Jo, jeg prøver å få ordentlig lyd, og jeg jobber med musikalske uttrykk.

Harstad skoles musikkorps. Foto: Bente-Lill Dankertsen.

Selvlært 2

Med Are Frønum må vi tilbake til 70-tallet. Han var 30 år, bodde i Lødingen og hadde en tubaspillende kompis som var villig til å lære bort.

– Jeg satt hjemme i kjelleren og øvde til jeg fikk lyd. Notekunnskap hadde jeg fra to år med pianotimer hos Hjørdis Bergsås.

Det endte med at Are fikk innpass i Lødingen musikkforening, og etter tilbakeflytting til Harstad: Kila musikkforening. Men så krevde småbarn og nyetablert firma sitt.

Jeg satt hjemme i kjelleren og øvde til jeg fikk lyd

Etter hvert startet eldstesønn og tredjeklassing Øyvind i Harstad skoles musikkorps. Det gjorde også mellomstemann Einar på 6 år. Siden korpset skrek etter grovmessing, tørket pappa Are støv av tubaen og ble med. Og siden har han blitt værende. Ja, bortsett fra et par års pause etter at sønnene sluttet.

– Men så viste det seg at også yngstemann, Håvard, ville spille. Da var jeg tilbake igjen, sier 71-åringen.

Det kan legges til at yngstesønnen ga seg for ti år siden til fordel for studier, men pappa Are henger fortsatt med. Det har han gjort i 30 år.

Får skryt

Are og Roar er levende eksempler på at korps er en hobby for livet. De er eksempler på at korps ikke har aldersinndeling, men slipper alle årganger til.

– Her har de yngste noen å se opp til, mens de eldste er viktige forbilder. Her kan man få utvikle seg selv som person og skinne, blant annet gjennom soloopptredener, sier tubaistene.

Korpsets dirigent, Ingeborg Sortvik, skryter uhemmet av korpsets eldste.

– Roar og Are er utrolig viktige for korpset, både som trygge voksenpersoner og musikalsk. De er ekte musikanter, i hjertene. To tubaer er kjempebra, og med disse to blir det bra trøkk. Det er ofte vanskelig å få noen til å begynne å spille tuba, så vi er heldige, sier dirigenten gjennom 18 år.

Snart er det nasjonaldag, og oppkjøringa har startet. Det blir ikke 17.mai uten «Gammel jegermarsj», og de to gråhårete tubaguttene er spilleklare. I år igjen.