Som president i Norges Musikkorps Forbund har jeg behov for å oppsummere året som har gått. Det har i sannhet vært et år som har opplevdes som en berg- og dalbane, der dager med frustrasjon og fortvilelse har blitt erstattet med jubel og en følelse av at «yes, dette fikk vi til».

Hvor starter man en slik oppsummering? Vi hadde faktisk forbundsstyremøte den 12. mars. Det var siste gang mange av oss så hverandre før vi avholdt vårt digitale landsmøte i oktober. Selv om landsmøtet var digitalt, var vi samlet i mindre kohorter. Hvem skulle for øvrig tro at ordet kohort skulle bli dagligdags å bruke dette året?

Det første arrangementet vi avlyste var ØM drill. Og det ble starten på en rekke avlysninger. Den avlysningen som var en av de vondeste å beslutte, var avlysningen av NM janitsjar. Alle forventningene, alt som var betalt inn på forhånd, men det føltes samtidig utrolig godt å ta avgjørelsen i samråd med alle regionlederne.

Koronakrisen førte oss nærmere hverandre, og til tross for at vi så gjerne skulle vært situasjonen foruten, har vi kommet nærmere korpsene i denne perioden. For eksempel har styret og administrasjonen i NMF øst ringt til ALLE medlemskorpsene, og det er ikke få! Tilbakemeldingene er entydig positive fra både korpsene og de som ringte. Dette vil de gjenta også når vi en gang kommer tilbake til normalsituasjonen der vi slipper å forholde oss til den til enhver tid gjeldende smittevernveileder.

Også de andre regionene har vært flinke til å ha møter med korpsene på digitale plattformer, og for mange av korpsene har dette gjort at de deltar på møter de før ikke deltok på.

GLEDER SEG: President Rita Hirsum Lystad gleder seg til det igjen blir mulig å øve og arrangere konserter. Her er hun på scenen i Bergen under Musikkorpsenes år i 2018. (Foto: NMF/Karl Ole Midtbø)

I fjor vår var den første ryggmargsrefleksen til flere av korpsene at «nå må vi permittere dirigent og instruktører». Ganske fort snudde dette til et «hvordan kan vi unngå å permittere våre ansatte»? Og det har vært viktig. NMF med sine drøyt 1600 korps, er en betydelig aktør innenfor arbeidslivet. Vi kjøper timer i kulturskolen, vi ansetter dirigenter, instruktører, får komponister til å skrive ny musikk og sørger for at det stadig fylles på med nye talenter som får plass i profesjonelle korps eller orkestre.

Men for mange korps var kassa i ferd med å gå tom utover våren. Gjennom møter med kulturministeren fikk vi vridd innretningen på krisepakkene til idretten og frivilligheten. På den måten nådde midlene ut til de aller fleste korpsene våre, på den måten fikk korpsene kompensasjon for f.eks loppemarkedene som måtte avlyses, og på den måten kunne fortsatt dirigenten(e) få lønn.

Da høsten kom trodde vi alle på at nå skulle vi tilbake til normalen. Og en stund så det lyst ut, men etter hvert som høstmørket senket seg, ble det stadig vanskeligere. Siddis Brass i Stavanger måtte avlyses, og vi måtte avlyse NM brass og NM janitsjar på et tidlig tidspunkt. Nok en gang i samråd med våre regioner – takk for god dialog underveis!

Noe av det jeg er stolt av i løpet av dette året, er hvor rask vi var med å tilby digitale workshops for dirigenter. I løpet av kort tid deltok nærmere 400 dirigenter på disse – og de tok med ny kunnskap tilbake til sine korps.

En annen ting jeg er stolt av er VIVO-konkurransen i fjor vår og de digitale øvelsene vi har tilbudt i årets sju første uker. Dyktige dirigenter har gitt oss etterlengtet motivasjon til å øve videre nå når vi voksne ikke har fått øve sammen. Herregud, som jeg savner å treffe medmusikanter, for ikke å snakke om å igjen oppleve det fantastiske fellesskapet det er å komme sammen noen timer og få spilt, ledd, brynt oss på ny musikk – og kunne gi hverandre en klem!

Men jeg er aller mest stolt av at korpsene har stått i dette gjennom dette året. Dere har tatt smittevern på det ytterste alvor, dere har vært oppfinnsomme med alternative inntektskilder, dere har kort sagt blødd for uniformen. DET er jeg umåtelig stolt av.

Så deler jeg også den frustrasjonen mange kjenner på nå. Skal det ikke snart åpnes for øving og hvorfor er media bare opptatt av idretten når det debatteres i media. Vi har jobbet knallhardt fra dag én SAMMEN med resten av det frivillige musikkliv og sammen med andre paraplyer som bla. Frivillighet Norge.  Og når jeg hører at korps melder tilbake at det er bra vi har vært tydelige på hva vi anbefaler, det gjør det lettere å ta beslutninger, så tenker jeg vi er på rett vei.

Vi deltar aktivt i Norsk musikkråd sitt smittevernutvalg, jeg sitter i styret i Norsk musikkråd, generalsekretæren sitter i styret i Kulturalliansen, og på alle stedene jobber vi steinhardt for at korpsene skal komme seg fortest mulig tilbake til øvingslokalene. Vi fikk tidlig på plass en smittevernveileder som vi har fått skryt fra FHI for, og det har vært godt å stå skulder ved skulder med de andre frivillige musikkorganisasjonene.

Men nå er vaksineringen i gang, jeg tror på sommeren og har så ufattelig lyst at våre 71 planlagte sommerkurs kan arrangeres på tilnærmet vanlig vis, og at når høsten kommer er vi i full vigør igjen.

Min mann er Liverpool-fan. Fotballaget har gjort hymnen «You never walk alone» til sin egen klubbsang. Årets 17. mai er uviss, men dersom det gis mulighet, skal vi ut og gå, og dere skal vite at dere er ikke alene, dere er mange og dere er ØNSKET!

På ettårsdagen for nedstengingen av Norge vil jeg avslutte med å si; Vi har vist gjennom dette året at sammen er vi sterke, og at savnet av fellesøvinger har fått oss til å innse at det å delta i korps er ikke bare en hobby, det er en verdi som er unik og som vi sammen skal ta tilbake – så fort som koronaviruset gjør det mulig!

– Rita Hirsum Lystad, president i NMF