Den første dirigenten i det meritterte Stavanger-korpset hadde vært der i 27 år.

– Da jeg overtok korpset, husker jeg at jeg lurte på hvordan det gikk an, sier Øvrebekk.

Så gikk tiden veldig fort. Til høsten er det 31 år siden han ble headhuntet til jobben han aldri har forlatt, selv om han i utgangspunktet ikke hadde planer om å jobbe fulltid med korps. Allerede det første året Øvrebekk dirigerte Tasta, gikk de til topps i NM.

– Det var et viktig øyeblikk, jeg tenkte at da var jeg god nok til å ha dem. Det har gitt trygghet i det jeg holder på med.

Siden har det blitt flere NM-seire, senest i fjor. Dermed gikk skolekorpset videre til EM i Utrecht i Nederland. 6. mai skal de 37 eldste i korpset spille på hovedscenen i det Øvrebekk mener er et av Europas flotteste konserthus.

– Da jeg var 12, fikk jeg spille i Albert Hall. Det er et fantastisk minne. Jeg håper ungene får noe av den samme opplevelsen.

Lite forandring musikalsk

Som barn ble han sendt i musikalsk barnehage, og gikk på piano. Ni år gammel begynte han i korpset som øvde i nabohuset, og startet med den minste kornetten. Siden ble det baryton, før trombonestudier på Musikkonservatoriet. Da han på videregående ble plukket ut til å være med i et nasjonalt ungdomskorps, skjønte han at han var god.

Selv om han kan spille mer eller mindre alle instrumenter, er han ikke så allsidig, ifølge Øvrebekk selv.

– Jeg prøvde å undervise i skolen en stund, men er ikke flink nok til bare å ta fram ulike instrumenter og improvisere. Dessuten trives jeg best med messingblåsere.

I løpet av de 30 årene han har vært i Tasta skolekorps er det flere ting som har endret seg.

– Musikalsk er det nok jevnt over som det alltid har vært. Jeg tror man når en grense for hva man kan få til rent musikalsk i et korps, selv om man har noen eksepsjonelt flinke med på laget. Det som har forandret seg, er heller kulturen. Før kunne man gjerne være strengere, nå må man være mer pedagogisk, sier Øvrebekk.

Tasta skolekorps under øving. Foto: Janne Håland

Teller aldri timer

Mens det før var flere frivillige instruktører involvert, er alt mer profesjonalisert nå. Selv får Øvrebekk sin lønnsslipp fra Kulturskolen.

– Det er nok ikke i så veldig mange andre land enn Norge man kan leve av å være skolekorpsdirigent. Jeg er veldig heldig som kan leve av det jeg er såpass opptatt av.

Hvis fremmede spør hva han jobber med, kan han gjerne få anerkjennende nikk hvis han sier han er ansatt i Kulturskolen. Når han i neste setning sier han dirigerer skolekorpset på Tasta, kan det ofte bli helt stille.

– Andre kan spørre meg etter en konsert hva jeg egentlig driver med. Jeg tror ikke folk vet hvor mye jobb det er.

Likevel teller han aldri timer når han er på jobb.

– Det synes jeg er deprimerende, det tar vekk noe av gleden. Jeg var i en jobb en gang, hvor jeg kunne gå hjem med god samvittighet når jeg hadde brukt opp timene. Det kan jeg ikke her, da tror jeg ikke vi hadde kommet så langt. Jeg gjør det jeg føler jeg må gjøre for at alt skal være så bra som det kan være. Da er jeg fornøyd.

Isteden prøver han heller å bli flinkere til å ta det med ro i andre perioder med god samvittighet.

– Det må jeg hvis jeg skal være med i flere år til. Men korpset svirrer stort sett alltid rundt i hodet. Det er jo noe hele tiden. 17. mai, konserter, korpsfest og show på Stavanger Open i høst.

Aberet med jobben er nettopp uggen arbeidstid.

– Utfordringen er at man aldri kan begynne å undervise før i ett-tiden, når de er ferdige på skolen. Så er det jobbing flere kvelder i uken, og 12–15 helger i året.

Heldigvis er kona også aktiv i korpset. Faktisk møttes de for 16 år siden, da hun var formann i Tasta.

– Det er nok litt av grunnen til at jeg har holdt ut så lenge. Hun er med og hjelper, og spiller også i Stavanger Kommunes korps, som jeg også dirigerer.

Har andre generasjon

Øvrebekk har møtt mange venner gjennom korpset, og flere av naboene på Tasta er også korpsfolk.

– Det er utrolig sosialt. At foreldrene trives i korpsmiljøet er nok noe av det viktigste, de må se at korpset er en bra plass og et trygt miljø for barna. Noe av det som gleder meg mest er når foreldre uten korpsbakgrunn kommer med store øyne på konsert og blir overrasket over hvor bra det er.

Antall korpselever har gått i sykluser i de tre tiårene Øvrebekk har dirigert.

– Det har nok også litt med foreldrene å gjøre. Hvis mange i et foreldrekull spilte i korps, vil de ha barna sine inn i korpset. Så sitter de selv gjerne i styret eller engasjerer seg på andre måter. Foreldrene er enorme, skryter han.

Nå har Øvrebekk vært så lenge i korpset at ungene til tidligere elever har begynt å spille.

– Det er kjekt. Da forstår jeg at de har verdsatt det.

Forskjell på idrett og korps

Selv verdsetter han tiden sammen med de 110 ungene i korpset, og det å spille sammen på lag.

– Ungene er jo energien i det, det er det som holder meg i gang. Å se dem fornøyde med kornettkassen, eller at de maser fordi de vil komme i gang. Plutselig er de blitt 18–19 år. Likevel sitter de der i russedrakten og er med på alle øvingene i helgene. Det er jo utrolig inspirerende.

Å være med hele skolegangen er nok litt unikt for korps, tror Øvrebekk.

– I idrettslag blir jo ofte de beste plukket ut til andre lag. Det er det en uskreven lov mot i korps.

En annen ting som skiller korps fra idretten, er at korpsene er mer beskjedne, mener han.

– Folk har brølt om ballbinger og kunstgress, men veldig få – eller ingen – korps har ropt om hvor dårlige øvingslokaler de har. Rommet vi øver med 37 stykker i, er for eksempel velegnet for 12 personer når det gjelder luftkvalitet og akustikk.

Morten Øvrebekk blir inspirert av samarbeidet tross store aldersforskjeller. Foto: Janne Håland

Innførte øvings-skjema

Når de nå drar til EM, er tilstandene likevel bedre enn før. Da skolekorpset var med i EM to ganger på nittitallet, var det lange bussturer og overnatting på klasseromsgulv. Nå er det fly og hotell. I bagasjen har de noteark med «Valerius Variations» av Philip Sparke, som alle EM-deltakerne skal spille. I tillegg har Tasta skolekorps valgt å spille «Caravan» av Duke Ellington, Sugaria hvor Skage Rollheim Larsen er marimba-solist, samt en åpningsfanfare.

– Vanligvis er det litt frivillig hvor mye hver og en øver, men i den siste måneden før EM har vi laget et skjema hvor de skal fylle ut timene de øver. I tillegg har vi noen tester for å sjekke utviklingen, sier Øvrebekk.

Han prøver å fokusere minst mulig på det å vinne, for ikke å stresse ungene. Det viktige er heller å jobbe med det musikalske, få til notene, og å spille rent og fint.

– Det kan føles ut som at én kan ødelegge for alle. Det er noe av det dummeste man kan tenke på, sånne negative ting. Jeg prøver bare å forberede dem så godt som mulig, og ingen kan bli sure om noe går skeis. Vi har kommet på fjerdeplass tidligere, og har jo lyst til å gjøre det bedre enn det. Spiller vi så bra som vi planlegger, må de andre være veldig gode for å gjøre det bedre.

Noe av utfordringen til Tasta i EM er at de andre landene i konkurransen gjerne lager regionkorps, og plukker de beste fra en hel landsdel.

– Samtidig har vi en fordel i at vi er mer samspilte. Vi er en god gjeng.

Heftig på 17. mai

Han dirigerer de eldste og de yngste i korpset.

– Det er veldig kjekt. Og slitsomt. Når de begynner i 3. klasse, kan de jo ingenting. Det tar jo litt tid før det blir godt å høre på. En fordel er at jeg er ekstremt tålmodig.

De 110 musikantene er delt inn i aspirant-,junior-, mellom- og seniortrinn. Blir det for mange på øving, er det vanskelig å forholde seg til alle og se alle. Men på 17. mai marsjerer alle sammen i barnetoget i Stavanger.

– Det blir ganske heftig. Det er høydepunktet for de minste, de eldste kan det jo inn og ut. Det verste som kan skje, er at det regner om morgenen på 17. mai, så utstyret og skoene blir våte. Det kan jo også være like kaldt som på julaften. Jeg tror ikke folk er klar over hvor tungt det er å spille på 17. mai, det er jo nesten barnemishandling når de største tubaene veier 15–20 kilo.

Likevel er Øvrebekk glad for korpstradisjonen på nasjonaldagen.

– Ellers hadde det kanskje ikke fantes korps.

At korpset han leder er i toppsjiktet, gir ham en slags bekreftelse på at det han holder på med er riktig.

– Det er en flott arbeidsplass. Vi er et godt lag. Jeg kunne aldri tatt over et annet korps. Jeg kan ikke ha det bedre enn jeg har det her, avslutter han.