Helstøpt korpsentusiast

Over 70 års medlemskap i NMF. Hele 42 år som dirigent i samme korps. Har aldri tatt honorar. Kulturpris både fra kommunen og fylket. Kongens fortjenestemedalje. Donerte kulturprispengene til fond for dem i skolekorpset som ville ta privattimer. Sterkt involvert i administrasjon av krets og forbund.

– Det ble aldri noe av å stifte familie, og jeg har ikke savnet det, for andres barn er blitt mine barn, sier Nils A. Kaltenborn som har hatt om lag 1000 aspiranter under sin ledelse som skolekorpsdirigent i Lillestrøm. Ca. 40 av dem har gjort en profesjonell musikalsk karriere, noen av dem på meget høyt nivå. Hva ligger bak et slikt brennende engasjement?

Musikkinteressen hos Nils’ foreldre var ikke spesielt stor, men de var radiolyttere da det ble mulig igjen etter krigen, og de hørte gjerne den musikken som ble presentert der. Dessuten hadde moren, som den yngste av sju søsken, arvet et piano etter sine foreldre, og hun var fast bestemt på at Nils allerede fra åtteårsalderen skulle lære å spille på det.

– Det ble et håpløst prosjekt for meg, innrømmer Kaltenborn.

Men da organisasjonslivet kom i gang igjen etter krigen, fikk vi guttungene i Flekkefjord to nye fritidsaktiviteter å velge mellom: guttemusikken og speiderbevegelsen, og jeg ville gjerne prøve begge. Vi fant ei gisten fløyte etter en onkel, og da øynet jeg en mulighet for å slippe unna pianoet. Det var vanskelig å skaffe instrumenter den gangen, men siden jeg kunne stille med eget instrument, kom jeg med blant de snaut 40 guttene som begynte høsten 1946. “Kan jeg slippe pianoet nå,” spurte jeg mor. Det ble innvilget, men med den gistne fløyta ble det heller ingen stor suksess. Den måtte av og til dyppes i vann for å trutne så pass at den ble mulig å få lyd i. Atskillig bedre gikk det da jeg etter ei stund fikk begynne på klarinett. Men jeg ble aldri mer enn middelmådig som utøver. Likevel kan jeg slå i bordet med Nordisk mesterskap i Odense fra 1988; på 3. klarinett i Lillestrøm Musikkorps!

Atskillig bedre gikk det da jeg etter ei stund fikk begynne på klarinett.

Derimot ble Kaltenborn tidlig interessert i hvordan virksomheten han i 1946 ble en del av, var bygd opp og fungerte.

– Hvorfor denne usedvanlige interessen for kretser og forbund i forhold til korpsmusikanter flest?

– Det begynte med at jeg oppdaget at Flekkefjord med søndagsskolen under krigen hørte til Vest-Agder krets, speiderne til Vesterlen krets og guttemusikken til Agder krets. Hvorfor reiste vi på korpsstevne til Arendal, mens kretsspeiderleiren var i Ryfylke? På korpsøvelsene ble det en gang imellom lagt fram en bunke med “Musikkbladet Ljom”, men jeg var nok den eneste som tok bladet med hjem og leste det. Det var nok her den livsvarige interessen for organisasjonen startet, mener Kaltenborn.

Jeg var nok den eneste som tok bladet med hjem og leste det.

Instruktør og dirigent

Da han ble litt eldre og mer erfaren som utøver, tok han, i likhet med mange andre av de eldste i skolekorpsene den gangen, på seg oppgaver som hjelpedirigent for aspirantene. I 20-årsalderen var han som dirigent alene på stevne med aspirantene. Han måtte da innom stevnekontoret, og der, på ei brødkasse, satt selveste formannen i Norges landsforbund av gutte- og amatørmusikkorps, Einar M. Wie (formann 1946 – 1969). Nils kjente ham igjen fra bilder i Ljom, men hadde så pass respekt at han ikke torde å henvende seg til ham der og da. Men da Wie fremdeles satt litt oppgitt på brødkassa også neste gang han var innom stevnekontoret, tok han mot til seg og snakket med ham. Wie likte tydeligvis at en ungdom tok kontakt, og den hyggelige samtalen gjorde ikke Nils mindre interessert i forbund og kretser.

Etter studier på NTH i Trondheim, der Nils fort fant et korps å delta i (Østbyens Musikkforening), ble han i 1960 ansatt på Institutt for Atomenergi (nå Institutt for energiteknikk) på Kjeller og bosatte seg i Lillestrøm. Der ble han med i Lillestrøm Musikkorps og påtok seg også instruktøroppgaver i Lillestrøm guttemusikkorps. Etter hvert fikk han anledning til å ta dirigentkurs gjennom paraplyorganisasjonen Det folkelige musikkliv, og senere tok han D3 gjennom NMF.

Lillestrøm guttemusikkorps hadde på begynnelsen av 60-tallet så stor pågang at det i 1963 ble bestemt at korpset skulle deles i to, slik at hver av skolene, Volla og Vigernes, fikk sitt eget korps fra 1964. Samtidig ble det åpnet for å ta inn jenter i begge korps. Kaltenborn ble dirigent for Volla, fortsatte som dirigent da de to korpsene ble slått sammen til Lillestrøm Skolekorps igjen i 1987, og var dirigent der helt fram til 2002.

– Du startet en hel seiersrekke i NM for korps med Volla/Lillestrøm skolekorps, så du er ingen motstander av musikkonkurranser?

– På ingen måte. Konkurranser har sin plass, men ingen bør tvinges til å delta. Det ligger vel innebygd i de fleste av oss et ønske om å bli bedre i det vi liker å holde på med. Å arbeide målbevisst fram mot en konkurranse er et utmerket virkemiddel. Dessuten kan deltakelse gi en nyttig pekepinn for dirigenten, som også bør kunne vurderes, likeså vel som at korpsets regnskap blir gjenstand for revisjon. Når Volla/Lillestrøm Skolekorps tidlig gjorde det godt i NM for skolekorps (6 NM), har det sammenheng med at vi var tidlig ute med utnyttelse av konkurransetilbudet til nivåheving. Det tok imidlertid ikke så lang tid før en del andre korps kom etter, og da ble det færre førsteplasser.

Å arbeide målbevisst fram mot en konkurranse er et utmerket virkemiddel.

– At man av og til kan undres over dommernes vurdering, er noe man både som dirigent og utøver må være forberedt på. Og det kan være lurt å involvere musikantene i konkurranse-opplegget så vel som i andre sider ved korpsdriften. Selv hadde jeg regelmessige møter med tillitsvalgte fra hver instrumentgruppe, sju i alt, der vi når det gjaldt konkurranser diskuterte repertoar. En gang, i 1986, ville musikantene at vi skulle spille Sibelius’ Finlandia. Jeg fortalte jo at vi måtte regne med å tape på dette poengmessig, men de ville nå dette likevel. Men så var spørsmålet: Hvordan skulle vi spille stykket? På tillitsmannsmøtet spilte jeg mine sju ulike versjoner av verket, og ba de tillitsvalgte dømme som i vanlig korpskonkurranse. Vi brukte den som fikk mest poeng som mål å strebe mot, men fikk da som kommentar av en av dommerne at Finlandia ikke skal spilles sånn. Han hadde nok versjon nummer åtte i hylla hjemme! Den gangen ble tredjeplassen reddet gjennom et godt resultat på pliktnummeret.

– Du har altså ikke noe imot at korps spiller transkripsjoner?

– Nei, slett ikke, og jeg kan også akseptere forkortede versjoner av verk som originalt er skrevet for annet enn korps. Det betyr absolutt ikke at jeg avviser musikk skrevet originalt for korps, slik noen gjerne kan vri det til. Men popmusikk er jeg ingen tilhenger av. Blir det lettere enn Oklahoma, er det stopp for meg.

Blir det lettere enn Oklahoma, er det stopp for meg.

Sommermusikkskole

Som om ikke godt over 40 år som instruktør eller dirigent skulle vært nok; Kaltenborn har også lang erfaring som dommer i konkurranser, og han har i 23 år vært leder for sommermusikkskolen for Romerike og senere Akershus krets. Det betyr at han har ofret deler av sommerferien til fordel for å arbeide med musikkopplæring i like mange år.

– Jeg tror jeg var blant de første som innførte som prinsipp at lærerne på sommer-musikkskolen skulle brukes der de passet best og ikke følge en bestemt gruppe gjennom alle emner. Det mener jeg fortsatt er best for elevene. Og når vi først er inne på musikkpedagogikk, vil jeg gjerne nevne en annen av mine kjepphester: Jeg mener det tidvis har vært lagt for mye vekt på det jeg vil kalle “spillikanteri”, dvs. munnstilling og blåseteknikk i musikkopplæringen. Man kan faktisk gå den andre veien også, ved å begynne med den melodiske siden og forbedre utførelsen etter hvert.

Jeg mener det tidvis har vært lagt for mye vekt på det jeg vil kalle “spillikanteri”, dvs. munnstilling og blåseteknikk i musikkopplæringen.

– Du har hatt en god del administrative verv i NMF, men så vidt jeg kan skjønne ikke administrert korps?

– Nei, der har jeg vært mest opptatt av å dirigere, og som dirigent har jeg hatt nok innflytelse gjennom korpsstyret. Men interessen for de lange linjer og større prinsipielle spørsmål i korpsbevegelsen har vært der siden jeg leste Ljom første gang. Da det skulle være landsmøte på Gjøvik i 1969, hadde Romerike krets bare råd til å sende to av de tre delegatene. Jeg satt ikke i kretsstyret, men var leder av musikkutvalget. Da tilbød jeg meg å delta for egen regning og kom på den måten som delegat til mitt første landsmøte. På Gjøvik ble jeg valgt inn i valgkomiteen, til og med som leder. På landsmøtet i Stavanger i 1972 ble jeg igjen valgt som leder i valgkomiteen, men resten av komiteen ønsket å foreslå meg til styret, og derfor måtte jeg trekke meg fra valgkomiteen. Jeg ble jo valgt inn i forbundsstyret, og var med der helt til 1986, de siste ti årene som visepresident. Senere var jeg i styret for NMF Akershus så lenge denne kretsen eksisterte, fra 1988 til 2013.

Da tilbød jeg meg å delta for egen regning og kom på den måten som delegat til mitt første landsmøte.

Nivåhevning

– Når du har vært så tett på korpsbevegelsen både nasjonalt og lokalt over så lang tid, har du naturligvis sett en viss utvikling?

– Det jeg først og fremst vil framheve, er den formidable nivåhevningen vi har fått. Det skyldes særlig at opplæringen har bedret seg svært mye, med profesjonelle instruktører og dirigenter, og helgeseminar er blitt helt vanlig i de fleste korps. Dessuten er instrumentparken radikalt forbedret. Men tillat meg et lite hjertesukk i forbindelse med seminar: Jeg synes ikke det er noe poeng med marsjseminar med militær instruksjon og ny og annerledes opplæring hver gang. Da er det mye bedre å bruke ressursene på en gjestedirigent som kan tilføre korpset noe musikalsk.

Formidabel nivåheving skyldes særlig at opplæringen har bedret seg svært mye, med profesjonelle instruktører.

– Det er jo helt åpenbart at korps har vært noe mye mer enn en hobby for deg. Likevel har du tatt deg tid til å spille bridge, og jeg har registrert at du av og til har engasjert deg i vitenskapspolitiske debatter. Hva med politikk og livssyn?

– Turneringsbridge driver jeg med ennå, også etter fylte 80 år. Men jeg hadde en pause der i ca. 20 år da korpsengasjementet var på det sterkeste. Når det gjelder vitenskap og religion, kan det kokes ned til to hovedtanker. Den første er at det aldri har hendt noe overnaturlig. Den andre: Det vil aldri skje noe overnaturlig. Når det gjelder politikk, har jeg prøvd å forholde meg nøytral, men én politisk sak er jeg opptatt av: Det bør bli forbudt å stå stille i rulletrapper, ler Kaltenborn.

Det bør bli forbudt å stå stille i rulletrapper.

Intervju gjort i mai 2015 av Terje Andresen.

Les flere intervjuer:

Ole Edvard Antonsen
Egil A. Gundersen
Kjell Olav Martinsen
Christer Johannesen 
Knut Løken
Trevor Ford
Lovisa Midtbø
Tom Brevik
Cathrine Winnes

Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».