Opplæringen må ha gått bra, for solistdebuten kom allerede da han var seks-sju år på en tilstelning i Hamarhallen.

Så kom han inn i korps. Han slapp aspirantkurset og fikk begynne det siste halvåret i juniorkorpset. Der satt han sammen med Leif Amundsen og Arnulf Naur Nilsen, som også ble profesjonelle utøvere. Så stiftet han bekjentskap med kursene som NMF tilbød. Først var det M-kursene for unge utøvere på Toneheim med flinke instruktører. Mesteparten av det som det ble undervist i, hadde faren Odd R. Antonsen allerede lært ham, men likevel syntes han det var inspirerende og fint å være sammen med likesinnede. Senere ble det dirigentkurs på Bruvoll i Nord-Odal, riktignok var han egentlig for ung til å gå D1, men han fikk dispensasjon, og opplevde også der gode lærere.

Fortsatte til han ble for gammel

I 1975 kom han og hans to brødre, Tom Erik (kontrabass) og Jens Petter (trompet) inn i Norges Nasjonale Ungdomskorps (NNUK), og siden faren var med som visedirigent, ble hele familien involvert.

– Der møtte vi dyktige ungdomsmusikere fra hele landet, mange av dem er senere blitt profesjonelle musikere, forteller Ole Edvard.

– Jeg gikk gradene og ble solokornettist, og jeg fortsatte i NNUK til jeg ble for gammel. Men på 1980-tallet ble jeg hentet inn som solist igjen på World Music Contest Kerkrade (WMC Kerkrade, som arrangeres hvert fjerde år og regnes som et slags VM for symfonisk blåsemusikk. Red.anm).

Ole Edvard Antonsen. Foto: NMF

Ole Edvard Antonsen. Foto: NMF

Sjefdirigent

I 2010-2012 var Ole Edvard sjefdirigent for et nytt forsøk med et nasjonalt representasjonskorps, som fikk navnet Norsk Blåseorkester.

– Det ble ingen forlengelse av det prosjektet?

– Nei, og jeg skjønner ikke helt NMFs tanker rundt representasjonskorps. Jeg hadde selv både glede og utbytte av å få delta med NNUK, og gikk inn for Norsk Blåseorkester med stort alvor og mye entusiasme. Vi hadde flere fine konserter, bl. a. på WASBE-konferansen (World Association for Symphonic Band.) på Taiwan i 2011 og med verdensartisten Dame Evelyn Glennie som solist under Olavsfestdagene og Festspillene i Elverum i 2012. Men det er foreløpig ikke blitt noen videreføring av det prosjektet.

Trenger et landslag

– Jeg har hatt kontakt med Olympiatoppen og Jarle Aambø i mange år fordi jeg er blitt brukt som foredragsholder for idrettstalentene. Der har de laget prestasjons-klynger og fått til en vinnerkultur med idrettsungdommer som skaper gode landslag. Kanskje NMF har litt å lære av idretten? Jeg mener vi trenger et landslag for de beste fra amatørkorpsene også. Men hvis NMF igjen skal ta opp tanken om representasjonskorps, noe jeg mener de bør gjøre, må de mene noe med det og tenke langsiktig, mener Ole Edvard.

Utgangspunktet må være en god grunnopplæring.

– Representasjonskorps bør være det toppene i korpsbevegelsen kan strekke seg mot. Det dreier seg om å ha møteplasser for de unge som vil noe; skape bånd og nettverk. Gjerne regionkorps som et steg på veien, men i hvert fall et landslag som får ressurser, og som er bygd på forutsigbarhet. Tre samlinger i året, tre-fire dager om våren og høsten og en litt lenger om sommeren. Men utgangspunktet må være en god grunnopplæring. Og der er jeg tilhenger av aldersbestemte grupper de første årene. Det er mest stimulerende og gjør det lettere å holde på medlemmene. Da jeg startet i Hamar Janitsjarskole var det to aspirantgrupper. De som ville gå videre, kom inn i et juniorkorps og kunne deretter fortsette i ungdomskorpset, som igjen kunne gi rekruttering til amatørkorpset. I voksenkorpset ble det god alders blanding, noe som er en styrke for bevegelsen.

Kulturskole + korps

– Men nå får jo flere og flere grunnopplæringen i kulturskolene. Det er vel fint?

– Det gjøres mye bra der, særlig for strykerne, men når det gjelder blåserne, kunne nok samarbeidet mellom korps og kulturskole vært mye bedre. I 1998 uttalte jeg meg til Stavanger Aftenblad om dette. Overskriften ble Nå må korpsbevegelsen våkne. Og i ingressen sto det: Korpsbevegelsen må våkne og ta rekrutteringen på alvor. Det finnes ingen dårlige korps, bare dårlige ledere. Dette skapte stor røre i korpsbevegelsen, men jeg er redd det fortsatt har gyldighet mange steder. Enormt mye avhenger av gode ledere som sørger for gode rammevilkår slik at de unge kan utvikle seg, inspireres til innsats og oppleve gleden ved å merke nivåhevingen.

Når en korpsdirigent forlater et korps, bør det være et bedre korps enn da vedkommende begynte.

– Men for all del: Det gjøres mye bra i korpsbevegelsen. NMF har hatt en del spenstige prosjekter, for eksempel landsfestivaler og NM. Det er stimulerende å samle korpsmusikere fra hele landet som kan høre gode korps, bare det ikke blir brukt altfor mye ressurser på denne ene konkurransen, eller konkurranser i det hele tatt. Viktig er det også at NMF har bidratt til skolering av dirigentene. Korpsdirigenter kan fungere godt uten formell kompetanse også, likså vel som at dirigenter med formell utdannelse ikke fungerer så godt. Man må ha lyst til å forme musikk og et mål for det man driver med. Når en korpsdirigent forlater et korps, bør det være et bedre korps enn da vedkommende begynte.

Luftforsvarets musikkorps

– I tillegg til Norsk Blåseorkester har du selv, uten formell dirigentutdannelse, dirigert Forsvarets musikkorps Trøndelag?

– Ja, og det var ikke, som en del kanskje trodde, fordi solistkarrieren var på hell. Jeg har fortsatt mer enn nok reisedøgn i så måte. Jeg ville noe med begge korpsene. Forsvarets musikk lever under nedleggingstrusler i hvert fall hvert fjerde – femte år og har sine spesielle utfordringer som det gjaldt å ta tak i. Jeg brukte mye tid på å bevisstgjøre musikerne om at de måtte ta vare på sin egen arbeidsplass, vise arbeidsgiver hva korpset kan brukes til og synliggjøre det både innad i organisasjonen og utad. Med andre ord; jobbe hardt for sin egen eksistensberettigelse. Det var argumentet jeg brukte for at korpset skulle stille opp gratis på 17. mai da trønderavisene slo opp at korpset ikke hadde penger på budsjettet til å delta. Da snudde vi negativ oppmerksomhet til noe positivt.

Ole Edvard mente det ville være strategisk viktig å skaffe korpset en tilknytning til én forsvarsgren, slik Marinemusikken har. Han tok nok en snarvei og ikke formell tjenestevei for å få det gjennomført, men resultatet ble at korpset fikk konvertere til Luftforsvarets musikkorps. Dermed fikk det i praksis hele landet som potensielt arbeidsområde.

– Etter det jeg skjønte, var alle i korpset enig i at denne strategien var riktig, minnes Ole Edvard.

– Men da jeg syntes vi skulle begynne å agere som vi var et musikkorps for Luftforsvaret og foreslo at vårt første prosjekt skulle være å lage et prosjekt der vi spilte marsjer med tilknytning til flyvåpen, var det nok noen som rynket på nesa. Men det ble gjennomført, med konserter og CD-plate, og det skapte oppmerksomhet for korpset.

Korpsbevegelsen har mye å takke militærmusikken for.

– Et annet tidlig prosjekt som ble lagt merke til, var «stand-up-konsertene» med Åsleik Engmark. Jeg hadde som målsetting at korpset skulle være på topp innen tre år og kjørte hardt med prøver. Til og med på konsertdager gjennomførte vi beinharde «sitteprøver», og musikerne spurte om jeg ikke ville de skulle spille bra på konserten. Jeg har selv aldri spilt med «friske lepper» på konserter, og argumenterte også med at vi skulle være best mulig forberedt, og at kjøret var et ledd i den langsiktige målsettingen, sier Ole Edvard.

Som et ledd i opprustingen av korpset og for å gjøre det enda bedre til å beherske alle slags sjangere i musikken, fikk han også gjennomført at det skulle ha en serie på tre konserter i hvert semester. I tillegg til at det bidro til å synliggjøre korpset, skapte det også forutsigbarhet for medlemmene, som kunne ta på seg oppdrag utenom, for eksempel som dirigenter og instruktører for amatørkorps. Der har korpsbevegelsen mye å takke militærmusikken for.

– Du har fulgt korpsbevegelsen ganske tett i mange år. Hva har du å si om utviklingen når det gjelder repertoar?

Rikholdig korps-repertoar

– Korps er jo den ensemble-formen det skapes desidert mest ny musikk for i verden, og her får komponistene som regel framført verkene sine mer enn én gang. Og korps, i hvert fall de litt større med symfonisk besetning, er det mest fleksible ensemblet man kan skrive for. Korps-repertoaret er derfor blitt meget rikholdig, og det vokser stadig. Man må ikke være redd for å ta med samtidsmusikk på konsertene sine. Ofte er det det nye og overraskende stykket som publikum husker. Ta sjansen på å programmere litt utradisjonelt. Skap noe som er spennende både for utøvere og publikum, oppfordrer Ole Edvard.

Ta sjansen på å programmere litt utradisjonelt.

– Og da kommer publikum?

– Ikke uten videre. Å klage over at publikum uteblir hjelper i hvert fall ikke. Korpsmusikere selv er vel ikke av de flinkeste til å gå på konserter? Man må arbeide hardt både musikalsk og med konsertopplegget for å få opp interessen. De som tør å satse litt ekstra, vil gjerne lykkes. Hva med å lage en serie lokale konserter der publikum får en innføring i musikken på forhånd?

– Kanskje bruke et trekkplaster?

– Gjerne det, hvis det er en del av ei pakke og korpset kan utvikle seg på det. Når jeg skal være solist med korps, tar jeg det gjerne som et todagers-prosjekt der jeg gir korpset innspill og instruksjon på en øvelse i forkant. Kanskje kan det inspirere og ha betydning for korpset også på lengre sikt.

– Du er internasjonal stjerne med en eventyrlig karriere. Har det alltid gått på skinner for deg?

Måtte operere leppene

– Det har ikke gått like glatt hele tida, svarer Ole Edvard. – Jeg fikk problem med leppene og var mer eller mindre borte fra spillingen i nesten to år. Leppene måtte opereres, og jeg var nødt til å legge om munnstillingen helt for å kunne fortsette. Det betydde beinhard og langvarig jobbing, fem timer om dagen. Jeg var nok deprimert og motløs innimellom i de to årene jeg slet for å komme tilbake etter operasjonen. Jeg syntes det tok fryktelig lang tid. Men det lærte meg at det er målbevisst og hardt arbeid som er nøkkelen til framgang.

Det lærte meg at det er målbevisst og hardt arbeid som er nøkkelen til framgang.

– Jeg blir ofte spurt om det er talentet eller arbeid som betyr mest for hvor langt en musiker skal nå. Jeg tror mye av talentet ligger i evnen og viljen til å jobbe systematisk og utholdende. Vi må bare ikke glemme at musikk er og skal være morsomt. Nå ser jeg at det har styrket meg at jeg hadde motgang, blant annet har det gitt meg en ydmykhet overfor mediet musikk. Samtidig har det gitt meg økt bevissthet på det jeg gjør, og det tror jeg kjennetegner all kunst. Heldigvis hadde jeg Harry Kvebæk som lærer den gangen og i mange år senere. Han er borte nå, men jeg ser opp til ham som musiker, menneske, venn og lærer. Han var en meget god støtte i motgangen.

Ole Edvard Antonsen. Foto: Privat.

Ole Edvard Antonsen. Foto: Privat.

Hjemmemiljøet betydde mye

– En annen som alltid har vært den fremste støttespilleren min både i mot- og medgang, er far. Jo eldre jeg blir, desto mer beundrer jeg ham. Han var min første lærer, og miljøet hjemme har betydd veldig mye for meg. Der var det åpent hus for alt som hadde med musikk å gjøre, og der fikk jeg massevis av impulser og mye stimulans. Far har fått fram mange talent, ikke minst gjennom sitt storband, ORASB. Han har gjort masse plateinnspillinger, og han tok oss med på mange turneer, ja, én faktisk helt til Hawaii, avslutter Ole Edvard.

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.

Les mer: Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».