Levende legende

Trevor Ford er født på Tasmania (øya sør for Australia) i 1931 av britiske foreldre som flyttet hjem igjen til England i 1934 og bosatte seg i Oxford. Han viste tidlig stor interesse for musikk, tok pianotimer fra 5-årsalderen og fiolintimer fra han var 12 år. Da Ford fylte 16 år ble han oboist i Band of HM Royal Marines og tjenestegjorde blant annet i Malaysia og andre steder i Asia og i Europa. I tjenestetiden ble han forfremmet flere ganger, og etter å ha tatt dirigenteksamen ved Royal Marine School of Music i 1959, ble han året etter utnevnt til dirigent for Den Britiske Hjemmeflåten.

– Hva brakte deg så til Norge?

– Først og fremst kjærligheten. Korpset mitt var på besøk i Skandinavia, og der traff jeg en sjarmerende dame, Berit Elsa Ellingstad, fra Nesodden. Det førte til at vi giftet oss i 1961 og bosatte oss i England. At jeg hadde fått norsk kone, var én grunn til å tenke på å bosette seg i Norge. Men det var flere andre årsaker i tillegg. Som tilsatt i Band of HM Royal Marines, kunne man risikere å bli beordret til utenlandsopphold langt fra nyetablert familie, og det var ikke så attraktivt. Dessuten var Royal Marines konservativ når det gjaldt det musikalske repertoaret, så jeg opplevde mulighetene som musiker og komponist som ganske begrensede. Jeg hadde fått et lite innblikk i hva korpsbevegelsen i Norge sto for, og tenkte at det her kunne by seg noen muligheter. Med solid opplæring i Royal Marines, hadde jeg jo en bakgrunn som kanskje kunne brukes til noe i et land med verdens største korpsbevegelse. Så tok jeg sjansen på å emigrere til Norge i 1964, der vi bosatte oss på Nesodden. Men jeg måtte kjøpe meg fri fra forpliktelsene i Royal Marines.

Så tok jeg sjansen på å emigrere til Norge i 1964.

Ansatt i NMF

Før korpssesongen 1965-66 utlyste NMF en halv stilling som reiseinstruktør, foreløpig for et halvt år. Trevor søkte, ble innkalt til intervju og fikk jobben. NMF hadde da to reiseinstruktør til i deltidsstillinger, men den ene sluttet etter en tid, og da fikk Trevor full stilling.

– Fra 1963/64 og framover i 20 år vokste NMF gjennomsnittlig med ett korps pr. uke. Derfor var noe av det første jeg oppdaget da jeg begynte å besøke kretser og korps, at det var et stort behov for opplæring av dirigenter. Da jeg tok dette opp med NMF, ble jeg bedt om å komme med forslag på hva som kunne gjøres. Den gangen besto NMFs administrasjon av én person i full stilling (forretningsfører Petro Erichsen) og én i halv (kontorfullmektig Bergliot Gudmundsen), i tillegg til meg. Korpsdirigenter på den tida var ofte folk uten formell utdanning, men som hadde skaffet seg litt kompetanse på egen hånd. Jeg var blitt kjent med Øyvind Stømer og John Amundsen, dirigenter som jeg syntes hadde mange fornuftige synpunkter. I samarbeid med dem utarbeidet jeg et instruktørhefte for dirigentopplæringen med påfølgende eksamen. Det første dirigentkurset, som ble kalt Plan 1, senere D1, ble avviklet på Gol i 1966. Plan 2 (D2) kom i 1968 og Plan3 (D3) i 1969. Mellom D1 og D2 og D2 og D3 var det korrespondansekurs på åtte brev. D3 lå på høyt nivå, og gav god dirigentkompetanse.

– Det ble snart stor etterspørsel fra kretsene for å få dirigentkurs, ikke alle kunne få det med en gang de ønsket. Etter hvert fikk vi laget lister over folk som kunne holde D1- og D2-kurs, og det ble satt i gang kurs over hele landet. Så var det tid for å tenke på utøverne, som også kunne og burde få bedre opplæring. Musikkundervisningen i skolene var oftest så som så, og dette var før de kommunale musikkskolene dukket opp. Vi utarbeidet de såkalte M1-, M2- og M3-kursene i samråd med observatører som så hvordan de første oppleggene virket og ga nyttige innspill slik at de ble forbedret. Blant annet måtte hørelære inn som viktig element. I mange skolekorps ble de eldste i korpset ofte brukt i aspirantopplæring og som gruppe-instruktører. Der var det også behov for kompetanseheving. Det resulterte i kursopplegg for instruktører, I1 og I2, forteller Trevor.

Trevor Ford

Tidlig i 1970-årene oppnevnte NMF nytt musikkutvalg som i tillegg til Trevor inkluderte Edward B. Nilsen og Rolf Nøddelund.

– Vi ble et team som arbeidet svært bra sammen, sier Trevor. Edward og Rolf var profesjonelle musikere med korpsbakgrunn, og sammen utviklet vi mange nye ideer, eksempelvis Norsk Dirigent Forening og Festspill for korps. Utvalget hadde faste møter hver torsdag i Edwards kontor hos Tonika i Youngs gate for å behandle innkomne saker. Ellers hadde vi en full revisjon av NMFs undervisningsmateriell. Omarbeidingen av kursmateriellet måtte vi ofte ta i helgene, men verken Edward eller Rolf tok seg betalt for dette viktige og omfattende arbeidet. Jeg hadde jo min faste lønn fra NMF, kommenterer Trevor. Men han tok seg heller ikke betalt for ekstraarbeidet.

Jeg holdt mange slik kurser, og etter hvert fikk vi en lang liste av kvalifiserte dommere.

– Som et lite kuriosum kan jeg også nevne at jeg laget et tamburmajorkurs. Dette er ikke den mest interessante siden ved korpsvirksomheten, men det var et klart behov og ønske om å gjøre noe for tamburmajorer. Siden jeg var oboist da jeg var i Royal Marine, skulle jeg følgelig ikke spille når korpset marsjerte. Men jeg skulle brukes likevel, og fikk noe utdannelse som “Drum Major”. Derfor kunne jeg lage et kurs for tamburmajorer og underviste i dette kurset mange ganger. Etter hvert som det ble mer og mer populært med korps-konkurranser, vokste behovet for flere dommere. Jeg laget også et kurs for dem som ønsket å fungere som dommere. Det var ganske omfattende og inkluderte parallell dømming under konkurranse og dømming etter innspilt repertoar. Jeg holdt mange slik kurser, og etter hvert fikk vi en lang liste av kvalifiserte dommere.

Norges Nasjonale Ungdomskorps

– Og denne kompetanseoppbyggingen skapte nye behov. Mange, ikke minst utøverne, så mulighetene og ville bli enda bedre?

– Ja, og de trengte forbilder, noe å strekke seg mot. Allerede som nytilsatt musikkinspektør i NMF lanserte jeg ideen om et nasjonalt representasjonskorps for NMF. Jeg tenkte meg noe tilsvarende det de hadde gjort i England med National Youth Brass Band of Great Britain, der de samlet de beste unge musikerne i landet til et superkorps. I Norge måtte det bli et janitsjarkorps, mente jeg. Jeg fikk ikke gehør for ideen da, men i 1975 var jeg i en musikkleir i USA, der jeg fikk høre om en internasjonal konkurranse for ungdomskorps som i 1976 skulle være et ledd i feiringen av USAs 200-årsjubileum for statsdannelsen. Jeg mente at dette måtte være en gyllen anledning til å vise korps-verdenen hva korpsbevegelsen i Norge sto for, og relanserte ideen om et nasjonalt ungdomsorkester. I NMF var man fortsatt skeptiske, men jeg fikk lov til å sende ut brev til alle landets kretser om prøvespill og opptak av musikere mellom 17 og 25 år høsten 1975. Jeg måtte betale portoen selv, ler Trevor.

Jeg måtte betale portoen selv.

Tre dager i månedsskiftet oktober – november var avsatt til prøvespill og første fellesprøve. Det foregikk på Toneheim. 35 av landets ca. 40 kretser tok ut musikere til prøvespill, og prøvespillet pågikk fra fredag ettermiddag til langt ut på lørdagen før det endelig kunne kalles inn til fellesprøve for et korps på 88 musikere. 31. oktober 1975 regnes som Norges Nasjonale Ungdomskorps’ (NNUK) stiftelsesdato. Lista over deltakere inneholder navn på mange som i dag er musikere på høyt profesjonelt nivå.

– Jeg forsto snart at jeg måtte få en annen til å ta det musikalske ansvaret for NNUK, forteller Trevor. Jeg var ansatt for å jobbe helt og holdent for NMF, og der sto oppgavene i kø. Dessuten syntes jeg det burde være en nordmann som ledet det nasjonale representasjonskorpset. Jammen gikk landsstyret med på det.

Christer-epoken

Trevor hadde på sine reiser til korpsene i Østfold lagt merke til en ung og dyktig dirigent i Sarpsborg, Christer Johannesen, som da var blitt sjef for «Divisjonsmusikken» i Halden. Han hadde allerede gjort seg bemerket som dirigent for flere korps i Østfold, blant andre Sarpsborg Guttemusikkorps der han hadde begynt sin korpskarriere som 8-åring. Blant flere andre ble Christer valgt som musikalsk leder for NNUK.

– Min beslutning om ikke å bli dirigent for NNUK ble innledningen til et fruktbart samarbeid og et livslangt vennskap med Christer, sier Trevor.

– Det ble et hektisk første år med NNUK, anfører han. Korpset fikk bare to samlinger til før avreisen til USA i juli 1976. På den første samlingen spilte de inn plate for salg i Norge og USA, og på den neste, som var lagt i tilknytning til avreisen til USA, var det TV-opptak i Store Studio før hele følget på nesten 100 mennesker dro rett til Gardermoen for avreise. Først var det meningen at korpset i forbindelse med 200-årsfeiringen bare skulle delta i konkurransen i International Music Camp i Nord-Dakota, helt på grensa til Canada. Men man så raskt at dette var en mulighet til å markedsføre norsk korpsmusikk i områder med mange norskættede, så det ble lagt opp til en konsertturné tre andre steder i Nord-Dakota, to i Sør-Dakota og to i Minnesota.

Til konkurransen kom NNUK i seneste laget. Det ble bare så vidt tid til å prøvespille salen før de skulle framføre pliktnummeret og sitt selvvalgte. Det gikk likevel meget bra, og de mottok stående applaus for sin prestasjon. Senere fikk de rede på at de sammen med et japansk band hadde fått 1. ærespris, men det norske korpset ble kåret som Most Outstanding Band, og dermed hadde de vunnet konkurransen. Her var de beste ungdomskorpsene fra 40 nasjoner samlet, og konkurransen ble sett på som et slags VM for ungdomskorps. Turneen i USA etterpå ble en triumfferd.

Det norske korpset ble kåret som «Most Outstanding Band», og dermed hadde de vunnet konkurransen.

– Jeg tigget NMF om 200.000 kr til USA-turen, men ellers var den finansiert med ganske store egenandeler, og det var ordnet privat innkvartering for alle, minnes Trevor. Jeg tok en stor risiko ved å gå så hardt inn for dette prosjektet, og kunne kanskje mistet tillit hvis det hadde gått galt. Men jeg hadde så stor tro på dyktigheten til de norske ungdommene at jeg tok sjansen. Det var en stor lettelse å høre ovasjonene fra publikum etter korpsets framføring i konkurransen, sukker han.

USA-suksessen førte til at Forbundsstyret vedtok at NMF skulle la NNUK få en prøveperiode på fire år med tanke på å etablere et permanent nasjonalt ungdomskorps med skiftende besetning. Korpset fikk egen administrasjon med Nils Kaltenborn som leder. Korpset skulle ha medlemmer i alderen 14 til 21 år, og annethvert år måtte det derfor etter prøvespill tas opp nye medlemmer til erstatning for dem som falt for aldersgrensen.

– Vi hadde flere grunner for å videreføre det nasjonale representasjonskorpset, forklarer Ford.  Det viktigste var at vi ønsket å vise at korps kunne være minst like seriøst og velklingende som de beste amatørsymfoniorkestrene; de beste korps-musikerne i Norge skulle bli inspirert til å strekke seg enda lenger og få prøvd seg på avansert musikk som de vanligvis ikke møtte i eget korps, de mest talentfulle skulle få et positivt forhold til organisasjonen, og korpset skulle være en verdig representant for NMF både hjemme og ute.

– Christer og jeg, etter hvert med hjelp fra flere, drev NNUK i 13 år. Jeg hadde jo min lønn fra NMF, men tok aldri noe ekstra for å delta på samlingene. og Christer fikk aldri honorar for jobben. Til å begynne med bodde vi begge på flatseng i likhet med musikerne, først etter noen år fikk vi innvilget hotell-overnattinger. Det kunne til tider være slitsomt, men vi så entusiasmen, innsatsen og framgangen for de unge som god lønn for strevet.

Det kunne til tider være slitsomt, men vi så entusiasmen, innsatsen og framgangen for de unge som god lønn for strevet.

Mellomspill

– Jeg må få nevne et morsomt mellomspill utenom den oppsatte planen, insisterer Trevor. Det inntraff i 1985 og sier litt om hva ungdommene var villig til å yte. Siden dette året var erklært som ungdomsår, hadde Karl Norolf Nilsen gjennom stortingsrepresentanten Hallgrim Berg fått utvirket at NNUK skulle få overta Stabsmusikkens faste oppdrag å spille på vårsesjonens avslutningsmiddag for stortingsrepresentanter, statsråder og andre departementsfolk. Denne middagen foregår på Akershus slott, og korpset spiller en halv times tid mens gjestene ankommer. Dette kunne man ikke pålegge de 92 medlemmene i NNUK, for selv om man fikk betalt for å spille, var det på langt nær nok til å dekke utgiftene ved å samles. Medlemmene ble derfor forespurt om de kunne delta og koste reiseutgiftene fullt ut selv. Hele 75 av musikerne stilte opp både på prøven på om formiddagen og konserten om kvelden, selv om dette foregikk på en mandag. Christer Johannesen var forhindret fra å møte denne dagen, så jeg dirigerte. Egil A. Gundersen administrativ leder for korpset da, han hadde fått laget et stort banner som viste hvilket korps som tok imot stortingsrepresentantene denne gangen. Det var også laget et lite programhefte som alle gjestene fikk utlevert, og NRK TV, Norge rundt var til stede, så det ble god PR for korpsbevegelsen.

Hallgrim Berg visste at det blant statsrådene var en kordirigent, Reidun Brusletten, så han utfordret henne til å overta dirigentpinnen. Hun lot seg overtale, men ble nok litt nervøs da hun skulle lede korpset i Kronprins Olavs honnørmarsj, så hun trengte litt hjelp i starten. Men deretter gikk det bra, minnes Ford.

– NNUKs betydning ser man blant annet ved at svært mange av dem som har vært innom korpset, i dag er profesjonelle musikere på høyt nivå eller arbeider med musikk på en eller annen måte. Dessuten ga det støtet til at det kom kretskorps over hele landet. NNUK skulle, blant mye annet, vise hvordan symfonisk blåsemusikk kunne være, og fungere som et slags forbilde for korpsbevegelsen i Norge. Men det var ikke nok i seg selv, og vi ønsket også å stimulere og inspirere på andre måter. Vi ville samle korps for at de skulle høre hverandre og ikke minst få høre toppkorps. Derfor støttet vi festivaler som hadde det som målsetting, slik som Janitsjarfestivalen på Hamar og Festspill for korps i Drammen, sier Trevor.

Nivåheving

Trevor var ansatt i NMF i 25 år, nesten hele tiden som musikksjef. Behovet for å styrke den musikkfaglige sektoren i NMF var blitt påtrengende utover på 1980-tallet, og i 1989 ønsket NMF at musikksjefen skulle ha sin arbeidsplass ved kontoret i Bergen for å kunne jobbe tettere med generalsekretæren og organisasjonssjefen i musikkpolitiske saker. Trevor verken kunne eller ville flytte til Bergen, så han valgte å trekke seg som musikksjef for å drive mer med praktisk musikkutvikling, dvs. undervisning, nasjonale korps og kretskorps, konkurranser og festivaler, stipender og ny norsk originalmusikk.

Trevor mener det ikke kan være tvil om at NMFs innsats når det gjelder opplæring, utviklingen av representasjonskorps, festspill for korps og annen virksomhet har gitt en betydelig nivåheving i den norske korpsbevegelsen. Han peker også på militærkorpsenes betydning for utviklingen, og synes samarbeidet mellom militærmusikken og NMF har fungert godt, til beste for begge parter.

Før jeg får forlate denne stadig energiske og opptatte korpsmannen, må jeg lytte gjennom hans blodferske komposisjon for solo eufonium og janitsjarkorps: Euphomatic. Vakkert, herlig melodiøst og typisk engelsk. Lista over alle hans komposisjoner og arrangementer er så lang at den ikke kan presenteres her. Men det kan nevnes at mange av hans komposisjoner og arrangementer, særlig av norsk musikk, ble brukt av NNUK. Trevor har gitt ut en selvbiografi, i to bind på engelsk og komprimert til ett på norsk, Korpsbevegelser.

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.