Dedikert korpsentusiast

Egil A. Gundersen har vært utøver, dirigent, arrangør, komponist, dommer og administrator både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Utenom korpsrelatert virksomhet har han i tillegg fungert som organist og ledet den kommunale musikkskolen i Skien (Nå:Kulturskolen) i de tre første årene fra starten. Alt dette har foregått utenom ordinær yrkesaktivitet.

Egil begynte selv å spille althorn i Speidermusikken i Skien da han var 11 år. Faren var en av stifterne av Gulset Skolemusikk i Skien i 1958, og der var Egil med som instruktør fram til 1977. Under den militære førstegangstjenesten på Heistadmoen i 1961 var han dirigent for det nærliggende Hedenstad musikkorps. Etter rekruttskolen ble han overført til Bodø, der han var med på å blåse nytt liv i Garnisonsmusikken som dirigent. Etter endt militærtjeneste dro han hjem til Skien, og snart fikk han flere dirigentoppgaver i Grenland. Han har hatt både Porsgrunn guttekorps, Porsgrunn jentekorps, Porsgrunn Janitsjarorkester og Vestsiden musikkorps. Det ble mer og mer dirigering og mindre og mindre utøvervirksomhet.

Da han tok D1 og D2, ble han kjent med Trevor Ford. Sammen med ham og flere andre underviste han på D3, og det var faktisk før han selv tok D3-eksamen. Egil har undervist på flere av NMFs sommermusikkskoler siden tidlig på 70-tallet og var også lærer på NMFs første nordiske sommerkurs for amatørkorpsdirigenter i den svenske byen Mjølby. Der var han med i flere år. Ofte hadde han hele familien med på disse «sommerferiene».

– En spesiell opplevelse var det den gangen jeg underviste på det første tilsvarende dirigentkurset i Heinola i Finland, der flere elever var finskspråklige og jeg måtte undervise med tolk, kan Egil fortelle.

– Som om ikke dirigent- og lærervirksomheten skulle være nok på fritida, har du både arrangert og komponert mye for korps.

– Det er blitt en god del av det også, ja. Komposisjoner og arrangementer har nok passert 100. Og ikke bare for korps: Piano, orgel, vokal og kor har jeg også laget en del for, og dessuten noe for symfoniorkester, for eksempel til Minot Symphony Orchestra i Nord-Dakota. Minot er en av Skiens vennskapsbyer, og jeg har vært der og dirigert orkesteret.

Komposisjoner og arrangementer har nok passert 100.

– Trevor Ford har hatt stor betydning for min utvikling som korpsmenneske. I 1980 sørget han blant annet for at NMF fikk tilbud om tre friplasser for dirigenter og utøvere på International Music Camp Summer School of Fine Arts i International Peace Gardens på hver side av grensa mellom USA og Canada. Jeg fikk den ene av plassene, og det ble en helt unik opplevelse. Der er det stor internasjonal deltakelse. En av lærerne jeg hadde, komponist, dirigent og professor Francis McBeth (1933-2012), gjorde stort inntrykk på meg. Her fikk jeg anledning til å dirigere ett av mine egne verk, bokstavelig talt med ett ben i USA og ett i Canada. Lederen av music-camp-en, dr. Merton Utgaard og hans kone, Noella, ble våre personlige venner.

Internasjonal anseelse

– Den norske korpsbevegelsen nyter stor anerkjennelse i USA og mange andre land, ikke minst takket være Trevor. Hans betydning for norsk korpsbevegelse kan ikke overvurderes. Jeg hadde ofte gleden av å være sammen med ham på tur til England i forskjellige sammenhenger. I 1981 var vi og noen andre nordmenn invitert på en internasjonal korps-konferanse for dirigenter, komponister og forleggere på musikkonservatoriet i Manchester, England. Den amerikanske dirigenten dr. Frank L. Battisti (Massachusetts) sammen med professor Bill Johnson (California) var initiativtakere. Konferansens formål var å forsøke å etablere internasjonal kontakt mellom alle som på en eller annen måte var engasjert i korps, det vil si enkeltpersoner, organisasjoner, komponister, dirigenter, utøvere, lærere, instrumentprodusenter og utgivere av korpskomposisjoner.

Hans (T.Fords) betydning for norsk korpsbevegelse kan ikke overvurderes.

Konferansen skulle i utgangspunktet være et engangstilfelle. Den kjente amerikanske komponist, arrangør og dirigent, Paul V. Yoder (1908-1990), som var en av deltagerne, foreslo imidlertid ved avslutningen at det burde arbeides for å få dette til å bli en fast organisasjon der man kunne møtes for eksempel hvert annet år, et sted i verden. Og han foreslo at Norge skulle arbeide for å få en organisasjon på bena og arrangere den første konferansen der med Trevor som president. Siden presidenten kunne velge sine egne medarbeidere, spurte Trevor der og da om jeg kunne være med som sekretær og økonomiansvarlig for denne første verdenskonferansen. Det kunne jeg, og dermed ble Norge og Skien vertskap for den første World Association for Symphonic Bands and Ensembles, WASBE, i 1983.

– Det var mye å ta fatt på, sier Egil. Vi hadde ikke penger, vi hadde ikke noen organisasjon, ikke noe navn, ikke noen statutter, ikke noen medlemmer; vi startet det hele fra scratch. Alt vi hadde, var en liste over deltagerne i Manchester og et ønske om å gjøre noe for internasjonalt korpsarbeide. Så vi tok fatt på medlemsverving, laget nyhetsbrev, fikk på plass et internasjonalt styre etc. Det ble et par travle år. NMF var positive og hjelpsomme i prosessen, og konferansen ble en stor suksess. Bortsett fra en pause på to år hadde jeg jobben som kasserer fram til konferansen i Singapore i 2005, forteller Egil.

– WASBE var og er fortsatt i god gjenge?

– Det er den, og den har utviklet seg en god del, blant annet har Øst-Europa, Syd Amerika og Asia kommet mer med, og det er blitt regionale avdelinger som har egne konferanser innimellom de store for alle medlemmer. Men den burde nok egentlig hatt flere medlemmer. WASBE er nå litt for avhengig av at ildsjelene holder den i gang. Konferansene er meget viktige arenaer for å knytte internasjonale kontakter, utveksle erfaringer og oppdage nye trender i utviklingen av blåsemusikk. Dessuten skaper de et meget fint miljø der man treffer mange hyggelige og interessante personer, og ikke minst: får høre mye flott musikk. Det er åpen invitasjon for korps til å delta, men deltakelsen er kvalitetssikret gjennom innsending av opptak og programmer og en grundig orientering om hvordan korpset drives. WASBE har gitt meg mange fine opplevelser og skaffet meg mange gode internasjonale kontakter. Jeg opplevde at det var stor interesse for den unike norske korpsbevegelsen, og det resulterte etter hvert i at jeg fikk mange henvendelser fra korps som ville besøke Norge. Dermed ble jeg også ”turansvarlig” for en del utenlandske korps, men vi fikk mange fine konserter i byen vår, ler Egil.

WASBE er nå litt for avhengig av at ildsjelene holder den i gang. Konferansene er meget viktige arenaer for å knytte internasjonale kontakter, utveksle erfaringer og oppdage nye trender i utviklingen av blåsemusikk.

Norges Nasjonale Ungdomskorps (NNUK)

På den første WASBE-konferansen i Skien 1983 spilte NNUK åpningsgalla-konserten. Der var Egil gjestedirigent med sitt eget verk «Rondo alla Marcia», som han hadde vunnet Den Europeiske Kringkastingsunions komponistkonkurranse med i 1975. Hans komposisjon «Norwegian Ouverture» ble framført av NNUK på den legendariske konserten under Mid-West International Band and Orchestra Clinic i Chicago i 1986. Han har skrevet tiårs jubileumsbok om NNUK, og var også involvert i administrasjonen av dette nasjonale korpset i åtte år.

– Kanskje også et hjertebarn for deg? 

– Det kan du nok si. Dette var jo i sin tid NMFs flaggskip, og jeg hadde mange fine opplevelser med dem, blant annet turen til USA og Island i 1986 med konserten i Chicago, kanskje høydepunktet i NNUKs historie. Der var NNUK det første utenlandske korpset som ble invitert til å spille, og det førte til at «International» kom med i konferansens navn. NNUK hadde absolutt sin berettigelse på 1970- og 80-tallet. Da var det få janitsjarkorps som hadde besetning i nærheten av NNUKs, og de beste unge utøverne med ambisjoner om å spille mer krevende musikk, fikk her en mulighet. Etter hvert ble det mange gode krets- eller regionkorps og også lokale korps med profesjonelle dirigenter. Vi var en troika med Trevor Ford, Christer Johannesen og meg som ledet arbeidet med korpset.

Dette var jo i sin tid NMFs flaggskip, og jeg hadde mange fine opplevelser med dem.

NMF hadde også en KretsKorpsKomite som arbeidet til beste for kretskorpsene i landet. Blant andre Trevor, Karl Norolf Nilsen og jeg stod bak den. Telemark krets, hvor jeg var med i administrasjonen i mange år, hadde den gang også et meget godt kretskorps; med Christer Johannesen som dirigent. I Telemark krets hadde vi i mange år en formann, Rolf Nordby, som hadde mottoet «Alltid foran», og kretsen var nok tidlig ute både med kretskorps og med nasjonale konkurranser for solister og ensembler. Og vårt kretsblad, Korpsposten, der jeg var redaktør i mange år, ble også ansett som en av de bedre i landet.

Forfatter

På slutten av 1960-tallet bestemte Skien kommune å få i gang en kommunal musikkskole i byen. Da den startet opp i 1969, ble Egil ansatt som leder i deltidsstilling. Da oppgaven 3 år senere ble for stor som kveldsjobb, var det 300 elever og 30 lærere å holde styr på og en fulltidsstilling ble utlyst. Egil fant ut at han hadde det tryggere og roligere i banken, så han ble der til han pensjonerte seg i 2003.

– Kulturskolen ble for krevende ved siden av ordinært arbeid, slår Egil fast. Da falt det lettere å arrangere, komponere og skrive. Om korps og korpsfolk, først og fremst. Det har blitt en god del bøker i tillegg til boka om NNUK, og en rekke artikler, blant annet 70-80 artikler med korpsstoff for Store norske leksikon. Men det var først i 1987 jeg startet å skrive, og bakgrunnen var at far var så interessert i korpsmusikk. Han var med i korpset «Thomassens gutter», et korps som ble startet av Skiens-mannen Per (født Peder) Thomassen (1869-1938), som hadde oppholdt seg i USA i mange år. Jeg hørte mye om dette korpset og skjønte at det må ha vært et spesielt korps, blant annet fordi flere av medlemmene var blitt profesjonelle musikere. Jeg hadde i flere år samlet en del opplysninger om Thomassen og korpset hans, og til slutt skjønte jeg at jeg måtte gjøre min research og skriftliggjøre det mens det ennå var folk i live som hadde kjent Thomassen og/eller spilt i hans korps, forteller Egil.

Kulturskolen ble for krevende ved siden av ordinært arbeid.

Resultatet av dette arbeidet, «Per Thomassen og Thomassens gutter», er ei meget interessant bok om en fargerik personlighet og en ganske kronglet oppstart, men nyskapende utvikling av et guttekorps på begynnelsen av 1900-tallet. Blant annet hadde
Thomassen med seg fra Amerika et mye lysere klangbilde for korps med bruk av flere treblåsere enn det tradisjonelle tysk-norske med overvekt på messing. I USA var Thomassen blitt kjent med og glad i saxofonene, og han var den første som tok i bruk full
saxofonkvartett i et skolekorps i Norge. Korpset hadde sitt utspring i IOGTs barnelosje «Ungdommens Vel» i Skien i 1915, og ble kalt «Godtemplarnes Musikkorps». (IOGT: International Order of Good Templars; Godtemplarordenen, avholds- og fredsorganisasjon stiftet 1851 i USA.) I dag heter korpset Skien Janitsjar.

Etter den første boka, kom det en lang rekke bøker og andre publikasjoner, de fleste om korps og korpsfolk (eksempelvis Oscar Borg og Johannes Hanssen), men også noen mer lokalhistoriske musikkprofiler, for eksempel Fritz Austin, trombonist og velkjent arrangør av underholdningsmusikk for Kringkastingsorkesteret etter krigen. Han kom opprinnelig fra Telemark og Grenlands-distriktet (men født i Vikersund). Egil sysler fortsatt med å samle og ta vare på lokal- og musikkhistorisk stoff og har en betydelig samling musikalier. Interessen for korpsmusikk har resultert i medlemskap i IMMS (International Military Music Society) i Norge (stiftet 1985), der han har vært kasserer i mange år og vært en flittig bidragsyter til medlemsbladet.

Korpsmuseum

– Jeg har begynt å undre på hva slags skjebne denne samlingen, som blant mye annet består av hundrevis av korpsbiografier, LP-er, kassetter og CD-er, vil få etter meg. Jeg har tatt det opp med NMF, men der er det visst ikke kapasitet eller interesse for å gjøre noe med det. Jeg mener det er på høy tid å få i stand et korpsmuseum som kunne ta vare på det som finnes av gamle noter, instrumenter, uniformer, nedskrevet korpshistorie og innspilt musikk. Jeg vil gjerne gi fra meg det jeg har, og jeg vet det finnes mye rundt omkring ellers også. Kanskje Bergen burde ta ansvar et slikt prosjekt? spør Egil.

Jeg har begynt å undre på hva slags skjebne denne samlingen vil få etter meg.

– NMF har ellers hatt stor betydning for utviklingen av den norske korpsbevegelsen. Der har jeg møtt mange dyktige og engasjerte folk, både som tillitsvalgte og i administrative stillinger. Og så slapp vi jo ungdommene til etter hvert på alle nivåer. Det er noe av det viktigste jeg var med på som landsstyremedlem. Men Per Thomassen kjempet det igjennom i sitt eget korps allerede tidlig på 1900-tallet, smiler Egil.

I 2003 valgte Egil og kona å virkeliggjøre drømmen om å flytte til Florida deler av året. De pendlet til leiligheten i Pompano Beach i sju år.

– Da mistet jeg kontakten med korpsmiljøet i Norge, og det var litt dumt. Men jeg fikk hørt en del korpsmusikk i USA også. I de årene jeg var med i internasjonalt korpsarbeid, har jeg opplevd mange gode korps. Mange skolekorps som holdt et utrolig høyt nivå. Jeg tror vi har noe å lære av andre, for eksempel USA og Japan, når det gjelder å stille krav og ikke være for snille med barn og ungdom som skal lære noe. Det skal være gøy å spille i korps, men det blir ikke mindre gøy om man spiller godt, avslutter Egil A. Gundersen.

Det skal være gøy å spille i korps, men det blir ikke mindre gøy om man spiller godt.

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.

Les flere intervjuer:

Ole Edvard Antonsen
Nils Albrecht Kaltenborn
Kjell Olav Martinsen
Christer Johannesen 
Knut Løken
Trevor Ford
Lovisa Midtbø
Tom Brevik
Cathrine Winnes

Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».