Korps – en livsnødvendighet

Knut hadde knapt kjennskap til blåsemusikk før krigen. Han var bare sju år da den startet, og ikke så langt ut i krigen måtte skole- og amatørkorps drive sin virksomhet i det skjulte. Men Frelsesarmeen fikk lov å fortsette sin musikkaktivitet, og der hadde et par av kameratene kommet seg med i juniorkorpset. De kunne imponere Knut med å framføre Gubben Noa på messinginstrumentene sine. I første omgang fikk ikke han lov av foreldrene å gå 2,5 km og ta toget inn til Sandvika for å begynne å spille. Ingen foreldre fulgte barna sine på fritidsaktiviteter den gangen. Men da det litt senere på en skoletilstelning viste seg at han hadde lært seg å traktere ventilene mens kameraten blåste «Deilig er jorden» på tuba, ga de seg.

Knut kom med i juniorkorpset i Frelsesarmeen og fikk en baryton som han måtte gå og bære den lange veien til og fra toget. På grunn av blendingspåbudet var det i mørke høst- og vinterkvelder ingen lys å navigere etter, men elleveåringen overvant mørkeredselen og møtte på øvelsene.

– Og hos meg skapte den da unge frelsessoldat og leder for juniorkorpset, Egil Kjølner, en musikkinteresse som er blitt livsvarig, fastslår Knut.

– Likevel sviktet vi fire – fem Heggdal-guttene Frelsesarmeen etter at krigen var slutt, for da mente vi at vi kunne nok til å lage vårt eget musikkorps hjemme i Heggedal. Vi var bare guttunger, den eldste var 13-14 år. Ingen voksne var det som kunne hjelpe til. Vi hadde ingen penger, ingen instrumenter og ikke noe utstyr av noe slag. Men det hadde tidligere vært et voksenkorps i Heggedal så vi dro rundt og tigget til oss gamle instrumenter etter dem. Den gamle dirigenten for dette korpset hadde en ventilbasun som vi svært gjerne ville ha. Men han hadde ikke mye lyst til å levere den fra seg, så vi beleiret ham på skift til han ga seg. Den flinkeste av oss dirigerte. Det låt sikkert helt forferdelig. Da vi syntes at vi hadde blitt så flinke at vi kunne opptre, inviterte vi til konsert, solgte lodd og tjente litt på det.

Den flinkeste av oss dirigerte

– Vi hadde ikke råd til å leie øvingslokale, og vi møttes først hjemme hos hverandre. Det ble snart for trangt, og vi slapp til på kjøkkenet på et avholdslokale, så i et bedehus og til sist fikk vi med vaktmesterens velvilje lov til å bruke sløydsalen på skolen. Da utnevnte vi umiddelbart vaktmesteren til æresmedlem.

Kartong-musikk

– Hva slags musikk spilte dere?
– Vi kjøpte ”kartonger”, marsjer og andre småstykker trykt på stiv kartong, i en musikkforretning i Storgaten i Oslo, i et firma som het ”Farre”. Kartongene kostet ca. 50 øre stykket. Å finne noe å spille var ikke noe stort problem, men verre var det at vi tok inn medlemmer som ikke kunne noter. Opptakskravet for å komme med i korpset, var bare å få lyd i instrumentet. Tromme var jo det enkleste instrumentet å klare opptakskravet på. Og under marsjtrening en 16. mai ble skarptrommeslageren (vi hadde bare én) så fornærmet for ett eller annet at han sluttet på stedet. Da spurte vi bare en av guttene som tilfeldigvis hadde svermet rundt oss under marsjøvelsen om han ville være med og slå trommer. Det ville han gjerne, og etter en kort innføring i trommespillets finesser, bar det i vei. Dagen etter dubuterte han offentlig. Dette sier vel litt om kvaliteten, humrer Knut.

Opptakskravet for å komme med i korpset, var bare å få lyd i instrumentet

– Naturligvis ga vi korpset navnet Heggedal Musikkorps. Korpset var ikke knyttet til skolen, til Forbundet eller noe som helst. Etter noen år hørte vi at det fantes et forbund av musikkorps, og da meldte vi oss inn. En stund hadde vi også profesjonell dirigent, en tidligere trompetist i Oslo-filharmonien. Da ble det mer orden på sakene. Vi lærte mye av ham. Men han var nok da rundt 80 år, og ikke så tålmodig med oss som ikke alltid var så ivrige til å øve. Så etter en stund overtok vi igjen selv. Til å begynne med hadde vi ikke penger til uniformer. Da vi omsider fikk det, var det så stas å gå i uniformene at det måtte tas inn i vedtektene at det bare var lov å gå med uniform når korpset skulle spille.

Han forteller videre at selv om de ikke kjente til begrepet PR, skjønte de at «markedsføring» av arrangementer var veldig viktig. Det besto av jungeltelegraf og plakater med programmer. Her ble det lagt ned et stort arbeid. De hadde satset på trykte plakater med korpsets navn og en ramme for nærmere omtale av arrangementet. For den første konserten sto det om programmet i ramma: ”Korpset spiller klassisk musikk av Nordraak m.fl.” De syklet bygda rund og hengte opp plakater, og det lille avholdslokalet ble fylt av foreldre, naboer og venner.

De syklet bygda rund og hengte opp plakater, og det lille avholdslokalet ble fylt av foreldre, naboer og venner.

Økonomien

Loddsalg ga ikke mange penger i kassa, og det var stadig pågang av gutter som ville prøve seg i korpset. Behovet for flere instrumenter var påtrengende. Riktignok var det ganske mange som sluttet etter kort tid, men likevel trengte Heggedal-korpset mer penger både til drift og instrumenter. Noen kastet fram den dristige tanken om å låne penger i bank, det vil si Heggedals filial av Asker sparebank.

– Optimister som vi var, troppet vi opp i banklokalene i den tro at et lokalt korps måtte vel være så godt formål at vi ville få lån, forteller Knut. Naturligvis fikk vi grei beskjed om at for å få lån, måtte man ha en eller annen for for sikkerhet eller garanti.

– Hva så?

– Ingen av oss var gamle nok til å få noe lån, og at foreldre skulle stille som kausjonister for en gjeng med oppløpne guttunger var helt utenkelig. Men noen i korpset hadde hørt om at kommunen noen ganger stilte som garantist for dem som ikke hadde noen annen sikkerhet å vise til. På den tiden var jeg sekretær i styret, og fikk i oppdrag å utforme en søknad om kommunal garanti. Min far var skolestyrer på Heggedal skole, og jag hadde sett såpass av hans korrespondanse med offentlige myndigheter at jeg trodde jeg visste litt om hvordan slike høytidelige henvendelser skulle settes opp. Jeg utformet etter min mening en god søknad og underskrev med «Ærbødigst Knut Løken sekk.» i den tro at sekretær slik det ble uttalt i Heggedal, skulle skrives med to k-er.

Det ble påstått at da ordføreren i Asker refererte søknaden under behandlingen i kommunestyret, hadde han ordlagt seg slik: «Og så har vi fått en søknad fra en ung sekk i Heggedal ……». Men kommunestyret ga oss en garanti på en, den gangen, svimlende sum av 5000 kr. Det tilsvarte en halv årslønn for min far den gangen, og sier litt om Asker kommunes tro på ungdom med initiativ.

Kommunestyret ga oss en garanti på en, den gangen, svimlende sum av 5000 kr.

– Oppfinnsomheten når det gjaldt inntektsbringende tiltak, økte etter hvert som vi ble eldre. En gang laget vi for eksempel revy, der vi la ned et stort arbeid med kulisser og annet sceneutstyr, musikkarrangering, markedsføring og utforming av program. Sistnevnte var på flere sider med glanset papir og bilder av både teatersjef, orkesterleder og andre. Men vi hadde nok ikke tatt oss tid til å øve så mye på innslagene, så innhold og framføring var slett ikke bra. Notene var knapt ferdige før vi skulle framføre musikken, og en sanger innledet sin framføring av en sang med å beklage at han måtte framføre nummeret med teksten i hånda, fordi den først var ferdig da han skulle inn på scenen, ler Knut.

Notene var knapt ferdige før vi skulle framføre musikken.

Andre ganger organiserte korpsmedlemmene dansefester der de selv sto for dansemusikken, og der det også kunne være skytekonkurranse med luftgevær, loddsalg og pølsesalg.

– Jeg kommer aldri til å glemme en av guttene som hadde ansvaret for pølsesalget. Etter i flere timer å ha plukket opp pølser fra det varme vannet med bare fingrene, kommenterte han høyt og barmfritt: «Så rein på finga har jeg ikke vært siden jeg begynte på Eureka!» Eureka var et mekanisk verksted.

– En annen gang hadde gevinst-kaka til loddsalget stått natta over på ungdomslokalet vi brukte til dansefestene. Det vil si, den overlevde ikke natta, for musene hadde gjort kål på den. Da vi oppdaget det, måtte det improviseres, og løsningen ble at den som ble utpekt til å trekke, hadde allerede fått vinnerloddet i handa. Men det hadde ingen fått anledning til å kjøpe.

Kaka overlevde ikke natta, for musene hadde gjort kål på den.

Jentene kommer

– Oppmøtet på øvelsene var til tider ganske variabelt selv om de eldste guttene prøvde å håndheve en streng linje. Da øvelsen en gang falt sammen med en viktig lokal fotballkamp, var det så få som hadde møtt at de måtte dra på banen for å hente så mange at det ville være noen vits å gjennomføre øvelsen. Frammøtet bedret seg imidlertid da vi begynte å ta med jenter i korpset.

– Heggedal-korpset var selvfølgelig bare for gutter i utgangspunktet?

– Ja, til å begynne med var det det. Men da de eldste var 15-16 år og ble interessert i jenter, tenkte vi at det kunne vært hyggelig å ha dem med. Det lå nok ikke noen likestillingstanker i det, men det var moro å ha med jenter fordi de var jenter. Og vi var selvstyrte og gjorde som vi ville, så vi slapp dem til. Vi regnet nok ikke med at de skulle bli noe særlig til å spille, for på den tida, det vil si slutten av 1940-tallet, hadde svært mange fortsatt den oppfatningen at jenter ikke burde spille blåseinstrumenter. De trodde ikke at jentene hadde nok luft til å blåse i basser og sånne store instrumenter.

Men vi tenkte ikke slik, og det viste seg snart at jentene klarte seg like bra som oss. Det musikalske fikset de fint, men det skulle vise seg at det kunne bryte ut lokale epidemier av kjærlighetssorg i korpset. Det gikk som regel over av seg selv, og i det store og hele var vi en fin gjeng som hang sammen i tykt og tynt.

Det kunne bryte ut lokale epidemier av kjærlighetssorg i korpset.

– I dette korpset var jeg med til jeg flyttet fra Heggedal i en alder av 25-26 år. Jeg har senere mange ganger tenkt på hva det er som skaper en interesse. Det behøver ikke være at man er verdensmester i det man driver med, men at en føler at en får til noe og lykkes, og at en gjør det sammen med andre. Og korpset som altså ikke låt noe særlig i begynnelsen, avlet dirigenter og korpsmusikere som ble korpselskere for resten av livet. På tross av mange vanskeligheter, dårlig økonomi og svært lite voksenassistanse, hadde vi det fantastisk. Vi lærte oss å ta ansvar, løse problemer og lede andre. For egen del vil jeg påstå at jeg lærte mye mer av erfaringene fra denne tida enn jeg gjorde gjennom mange skoleår, fastslår Knut.

Divisjonsmusikken

– Hvor gikk veien videre?

– Divisjonsmusikken i Oslo (nå Stabsmusikken) hadde en ordning med at de som ønsket å bli musikere, kunne søke om å få avtjene militærtjenesten som hospitant hos dem. Jeg var veldig ivrig på kornett, men ikke noe videre flink til å spille. Likevel hadde jeg svært stor lyst til å søke. Jeg fikk en litt for flott attest fra dirigenten i Heggedal, som altså var pensjonert musiker i Filharmonien, så det var vel grunnen til at jeg kom inn. I Divisjonsmusikken ble de nok ikke noe særlig imponert, men jeg klarte meg på et eller annet vis. Jeg var ganske god til å lese noter og satt ved siden av Harry Kvebæk og Rolf Andersen, og de dekket over det meste av mine unoter. Dessuten var jeg lett å be når det gjaldt rydding og ordning og ble en slags altmuligmann.

Dessuten var jeg lett å be når det gjaldt rydding og ordning og ble en slags altmuligmann.

– At jeg kunne skilte med at jeg spilte i Divisjonsmusikken, førte til at jeg fikk jobb som dirigent i både i Tåsen og Kjelsås skolekorps. I Divisjonsmusikken hadde jeg forstått at det gikk an for meg og de fleste andre å strekke seg litt lenger enn man tror selv, og vi fikk til mye fint der. Skolekorpset på Tåsen ble veldig bra. Jeg så at det var mulig, selv for en med svært liten kompetanse, å få til noe. Dessuten ble jeg så pass ivrig at jeg tok alle slags kurs i musikk og dirigering som jeg kom over. Jeg fikk også lov å hospitere på Musikk-konservatoriet under dirigentopplæringen der. Jeg eide ikke skrupler for min egen manglende kompetanse, ler Knut.

Utbryterkrets

Knut ble utdannet statsautorisert revisor og arbeidet en tid i et regnskapsfirma på Geilo. Han var fortsatt med i Heggedal Musikkorps, som hadde sluttet seg til NMF, men ikke fant seg til rette i den eksisterende kretsinndelingen. Gjengkorpset i Heggedal ville ha egen krets, og ikke være en del av Bærum krets som var stor og velordnet. Sammen med likesinnede korps fra Akershus, Buskerud, Vestfold, og Østfold dannet de en utbryterkrets fra NMF som de kalte Ekko musikkrets. Dette var i en tid da Forbundet ønsket å slå sammen kretsene slik at de samsvarte med fylkesgrensene. Representantene for Ekko var altså i opposisjon og i strid med forbundet.

– Jeg var en tid leder i denne kretsen, og følte meg ikke særlig populær i Forbundet på den tiden, sier Knut. Ekko var ikke alene om å stå i opposisjon til Forbundet på 1960-tallet. Mange ville gjerne beholde de gamle kretsgrensene som ofte gikk på tvers av den administrative inndelingen av Norge. Men etter hvert innså de fleste at det var nødvendig å rydde opp i kretsinndelingen, og NMF-medlemsbladet Ljom nr. 2 1964 kunne melde at nå var Musikkretsen Ekko nedlagt.

Jeg var en tid leder i denne kretsen, og følte meg ikke særlig populær i Forbundet.

Korpsbygger i Ålvik

I 1959 flyttet Knut Løken til Ålvik i Hardanger for å bli regnskapssjef/økonomidirektør på Ferrolegeringsverket Bjølvefossen. I Ålvik hadde de voksenkorps, Ålvik hornmusikklag, og ellers et levende og rikt kulturliv, men ikke noe skolekorps. Det mente Knut de absolutt burde ha, så da tok han like godt selv initiativet til å sette i gang et brassband. Knuts egne barn var ikke gamle nok til å spille i musikkorps, så det var ikke derfor han startet opp korpsvirksomheten der. Men utgangspunktet var det han hadde lært i Frelsesarmeens musikkorps, og gjennom det rare lille korpset de hadde hatt i barndommen.

Løken sin bakgrunn derifrå (arbeiderstrøk i Asker. Red.s bemerkning) i tillegg til at «han er ein slik likandes fyr, gjorde truleg sitt til at han raskt vann alle lag av folket då han kom til Ålvik», skrev dr. philos. Hans Frode Storaas om Knut i 2003. I 1962 var Storaas kornettist i Ålvik Skulemusikkorps. Skolekorpset ble ganske snart den store interessen på stedet, der det ikke bodde mer enn ca. 1100 mennesker. Det ble så populært at det var kamp om å få komme med i korpset.

Det ble så populært at det var kamp om å få komme med i korpset.

– Vi hadde noteopplæring med eksamen og opptaksprøver for å komme med i korpset. Noen ganger var det nesten for ille. Mange prøvespilte flere ganger for å komme inn, og det kunne bli både gråt og tenners gnissel for noen av dem som ikke kom inn, forteller Knut.

Storaas forteller dette fra sin egen eksamen i notelære: På eksamensdagen sa han (Knut. Red.s bemerknng) klårt ifrå at vi «ikke måtte hviske». Vi fylte inn kryss og b’ar og teikna g-nøklar. Eg oppdaga at eg hadde sett eit kryss ved ein F der det ikkje skulle vera. Men vi hadde jo fått beskjed om ikkje å viska, og arket hadde slik spesiell raudblå farge (spritkopiar), så om eg viska, ville det bli oppdaga. Eg vart fort ferdig, og eg såg at kandidaten ved sida av meg streva, så eg prøvde å hjelpa han litt. Eg snakka lavt for ikkje å forstyrra dei andre, likevel fekk eg eit strengt blikk frå fru Løken som var vakt. Det var først då eg kom heim og fortalte om dette at eg forsto fadesen. Hviske betyr rett og slett kviskra. Eg veit ikkje kva eg blei mest fortvila over; at fru Løken var sint, eller at eg ikkje fekk viska vekk krysset og dermed kanskje ikkje ville ha nok rette svar til å få begynna i Musikken. Det enda godt, eg fekk til og med koma opp på scenen på Folkets hus og henta diplomen etter kurset.

«Den rene tonen»

Korpset ble på kort tid forbausende bra til å være et korps fra et så lite sted. I 1962 ble det, i konkurranse med blant andre Bispehaugen Skoles Musikkorps tatt ut til å representere Norge på en serie kulturfestivaler i Frankrike. Uttaket resulterte også i en radiokonsert fra Store studio på Marienlyst.

Storaas mener at den viktigste grunnen til at Ålvik ble tatt ut, var det som Knut var aller mest opptatt av å få til med korpset: Den rene tonen. Slik beskriver han det: Kvar øving med Løken begynte med tonen. Han lærde oss å lytta, øvde gehøret vårt. Klarinettar og slikt er vanskeleg å få til å høyra reint ut saman med messinginstrument. At Løken heldt seg til brass, var nok hans ønske om at korpset skulle lyda reint. Det musikalske fokuset på musikkøvelsane med Løken blei ei gåve vi fekk med oss. Ikkje berre betre gehør, men òg gleda for musikk.

Storaas kaller turen til Frankrike for en eventyrreise som de som var med, neppe vil glemme. 600 km i buss til flere internasjonale kulturfestivaler forskjellige steder i Frankrike, blant annet i Paris, og overalt hvor de kom, opplevde de stor begeistring hos publikum.

Askim pike- og guttekorps – Midtun skoles musikkorps

Bare eldstemann av barna til Knut rakk å bli gammel nok til å begynne i skolekorpset før familien flyttet til Askim i 1968 da Knut ble ansatt i Viking-Askim. Der fantes det et skolekorps, Askim Pike- og Guttekorps som både barna og Knut straks ble involvert i, og det tok ikke lang tid før korpsfolk i Østfold oppdaget at nå skjedde store ting på korpsfronten i Askim. Knut fikk gjennomført et tilsvarende opplegg som i Ålvik, og tilstrømmingen av aspiranter ble så stor at det måtte opprettes et korps til.

I 1966 hadde NMFs landsmøte vedtatt at også skolekorps kunne få lov å konkurrere. Det begynte med lokale konkurranser, i distrikter eller kretser, og i 1970 inviterte Tonika til en landsomfattende konkurranse for skolekorps, Tonika Champion, basert på innsendte lydbåndopptak. Knut fikk Askim Pike- og Guttekorps med i denne konkurransen, og korpset oppnådde en tredjeplass i 1971, avanserte til 2. plass i 1972 og -73. Så fulgte fire førsteplasser på rad i 1. divisjon på Askim Pike- og Guttekorps. Korpset gjorde det også bra i konkurransene Nesoddiaden og Norgesmesterskapet, som ble arrangert fra 1975.

I perioden 1976 til 1979 er Knut i Bergen, og naturligvis er det også der et skolekorps som har bruk for ham: Midtun Skoles Musikkorps, som både har brass og janitsjarkorps. Midtun vinner ett år Tonika Champion både i brass- og janitsjarklassen i tillegg til at brassbandet blir nr to i NM.

Hegg skoles musikkorps

I 1980 er Knut tilbake på Østlandet og fra august 1981 overtok han som dirigent i Hegg Skoles Musikkorps i Lier. (Dette korpset er nå sammenslått med to andre korps, Gullhaug Skolekorps og Høvik Skolekorps til Høvik og Lier Skolekorps. Red.s bemerkning) Hans motto for korpset var ifølge Høvik og Liers hjemmeside: Kvalitet – Kunnskap – Kameratskap. På hjemmesida oppsummeres Knuts periode som dirigent slik: Deretter fulgte en tid med store framganger for korpset, hvor de deltok i en rekke konkurranser. Korpset vant NM i 1. divisjon 5 år på rad, uoffisielt VM i Genève i 1985 og nordisk mesterskap i 1988.

Eget juniorkorps

For å gjøre overgangen til Hovedkorpset myk for de yngste musikantene, ble det startet et eget Juniorkorps som debuterte med en konsert i 1984. Det ble lagt stor vekt på utvikling av den enkelte musikant, og man satset stadig mer på kvalitet i instruksjonen. Enkeltmedlemmer hadde også store framganger som solister og i ensembler med topplasseringer i konkurranser på landsnivå.

Mange priser

Sommerskolen i Lier og kretsens M-kurs var ikke nok. Musikk-kurs i utlandet lokket også. …….. Fylkets kulturpris ble tildelt korpset i 1985. Knut Løken ble også tildelt hedrende utmerkelser for sitt arbeid med barn og unge.
Om den store seieren i Genève i 1985 forteller Knut:

– UNICEF sto bak opplegget i Genève for 53 spesielt innbudte skolekorps fra hele verden som ledd i det internasjonale ungdomsåret. De 28 presumptivt beste av disse skulle videre delta i en konsertkonkurranse med internasjonalt kjente musikere og dirigenter som dommere. Deltagelsen, og det at vi vant, er uomtvistelig høydepunktet for korpset. For alle som var med den gangen, ble reisen og konkurransen et minne for livet.

For alle som var med den gangen, ble reisen og konkurransen et minne for livet.

– Men det holdt jammen på å skje en skandale da vi i konkurransen spilte «Partita for Band» av Philip Wilby. Det skulle være ren rutine for både korpset og meg etter tallrike øvelser og flere konsertframføringer tidligere. Så, mellom de to satsene fikk jeg plutselig jernteppe og satte ikke musikantene riktig inn. Heldigvis tok Are på solohorn initiativet – om enn noe sent – uten noe tegn! Påfølgende natt ble det lite søvn på meg. Hvor mye ville dommerne trekke? kretset tankene om hele natta, minnes Knut.

Men det gikk altså bra. Nederst på hver av de fem dommerskjemaene sto det: «Unbelievable that this is a school band.» «What a very good band – musical – fine sound – exellent technique. Thank you!” “Trés bien, sonorité, ensemble equilibre, technique et interprétation.” “Quality in all sections!! What a clever band! My warm compliments! This is one of the finest school band I have ever heard.” “Félicitation!!!”

Unbelievable that this is a school band.

Ellers hadde korpset konsertreiser til Sverige, Danmark, Finland, Sovjetsamveldet, Tyskland, Tsjekkoslovakia og USA. Det ble både plateinnspilling og radiokonserter, og flere av musikantene er blitt norgesmestere som solister og i ensembler.

– Hvordan klarte du å oppnå slike resultater etter forholdsvis kort tid?

– Hegg Skoles Musikkorps var vel det første av Lier-korpsene som satset omfattende på konkurransespilling. Enkelte vil gi meg alene æren for det som i sin tid skjedde med dette korpset. Slik var det naturligvis ikke. Å etablere en standard som Hegg-korpset etter hvert fikk, forutsatte et samspill mellom en rekke faktorer: Dirigent, instruktører, foreldre og ikke minst musikantene selv.

– Dessuten hadde korpset allerede før jeg kom til Hegg etablert seg som et meget godt skolekorps. Min forgjenger som dirigent, Einar Egge, hadde brakt med seg respekten for renhet og balanse fra Frelsesarmé-musikken, og i 1979 vant således korpset med Egge som dirigent finalen i Oslo Konserthus for annen divisjon i NM. Riktignok fikk korpset etterfølgende år et hardt møte med den øverste divisjonen, men dette skyldtes nok først og fremst at korpset samtidig var oppe i et generasjonsskifte. De yngste hadde imidlertid gått en god skole, slik at jeg etterpå raskt kunne høste fruktene av Egges innsats etter hvert som disse yngre musikantene fikk selvtillit og erfaring, mener Knut.

De yngste hadde imidlertid gått en god skole.

I NMF

– Da jeg skulle dra i gang skolekorpset i Ålvik, kom jeg i kontakt med NMF sentralt. Jeg fikk god hjelp både fra formann (som det het da) Einar M. Wie og forretningsfører Petro Erichsen. Korpsene rundt Hardangerfjorden hadde et godt samarbeid, og jeg ble kjent med mange fine folk og kom med i kretsstyret. Det gjorde at jeg også fikk mer innsikt i hvordan organisasjonen var oppbygd og fungerte.

På et årsmøte i Hordaland krets av NMF, representerte Knut Ålvik-korpset sitt på begynnelsen av 1960-tallet.

– Siden jeg var økonomidirektør i Bjølvefossen, trodde de vel at jeg var flink til å lede møter, så jeg ble valgt til møteleder på årsmøtet. Det gikk nok greit, for jeg ble også valgt som utsending fra kretsen til landsmøtet i NMF, forteller Knut.

– På denne tiden var det ganske mye stridigheter på landsmøtene mellom øst og vest, blant annet hadde ikke valgkomiteen dagen før valget klart å komme fram til en samlende president-kandidat. Natta før valget ble jeg vekket klokka ett av valgkomiteens formann og spurt om jeg kunne stille som president-kandidat. Bakgrunnen var at jeg ville blitt et slags kompromiss, siden jeg var østlending, men bodde på Vestlandet. De trodde derfor at Oslo-folket ville akseptere meg. Men jeg hadde ikke bakgrunn og hadde ikke peiling. Heldigvis ble jeg ikke valgt. Denne situasjonen var nok typisk for NMF midt på 60-tallet. Det var mange ting som foregikk som ikke hadde så veldig mye med musikk å gjøre, smiler han.
I 1966 ble han personlig varamann til Forbundsstyret for medlemmet fra valgdistrikt 5, Bergen krets og Hordaland Musikklag, etter den nye valgordningen som Landsmøtet hadde vedtatt tidligere samme år, der kretsene ble delt i valgdistrikter.

Jeg ville blitt et slags kompromiss, siden jeg var østlending, men bodde på Vestlandet. Heldigvis ble jeg ikke valgt.

I Forbundsstyret

Knut kom inn i Forbundsstyret som styremedlem i NMF i 1985, og han mener at det var på grunn av hans kompetanse innenfor økonomi.

– Og det var kanskje ikke så dumt, for på denne tiden var Forbundet i realiteten insolvent, selv om ingen hadde forsøkt å slå det konkurs, sier Knut. Det ble diskutert hvordan man skulle drive Forbundet videre med gjeld og alle løpende utgifter. Vi greide å snu den negative utviklingen fordi det var et godt team i styret hvor det også var forretningsfolk. Vi var samkjørte og det var enstemmighet om at vi skulle drive forretningsmessig. Vi vendte den negative geskjeften og hadde overskudd i flere år på rad, så vi fikk bygget opp en kapital. Vi var nøye med budsjettering og forbruk og satte tæring etter næring.

– En aktivitet som var en stor økonomisk belastning for NMF, var Norges nasjonale ungdomskorps (NNUK). Dette var et veldig bra tiltak som betydde mye for mange de første 10-15 årene. Det var der talentene kunne få de utfordringer og den oppbakkingen de ikke fikk i egne korps. Det brakte dem videre i personlig utvikling og resulterte i at mange av dem ble profesjonelle musikere. Det er synd at det måtte legges ned, men det ble for dyrt, innser Knut.

Det var i NNUK talentene kunne få de utfordringer og den oppbakkingen de ikke fikk i egne korps.

– En annen konflikt som hele tiden var der, var forholdet til Norges sang- og musikkråd (NSM). Der var det slik at alle medlemsorganisasjonene skulle ha én stemme hver, uansett hvor mange som var medlem i den aktuelle organisasjonen. For NMF som hadde så mange medlemmer, slo det uheldig ut at disse skulle ha like mye (eller lite) påvirkningskraft som en liten organisasjon med noen få medlemmer, for eksempel Munnspillforbundet med 70 medlemmer. I tillegg var det en sterk personstrid mellom NMF og NSM. Begge forbundene var i utgangspunktet dårlig organisert. I NSM var det nesten enda mer surr enn i NMF. Jeg var på en måte med i NSM også, på oppdrag. Ble leid inn for å skrive en rapport. Men om den ble brukt til noe som helst, vet jeg ikke. Men tross alt var det noe positivt ved NSM også. De fikk bygget Toneheim folkehøyskole, hvor mange som senere ble profesjonelle musikere, har gått, sier han. Bruddet mellom NMF og Norges sang og musikkråd kom etter Knut Løkens tid.

Omorganisering

Knut gikk av som president i NMF på landsmøtet i 1992, og i sin tale til landsmøtet skisserte han den nye og omfattende organisasjonsendringen som styret ville ha landsmøtets tilslutning til. Han karakteriserte bevegelsens første 30 år som «en forening uten styringsoppgaver av betydning», og den neste epoken, fra 1946 til 1992 som «den suksessrike fagforeningsmodellen», et styringsmønster basert på at korpsene skulle styre kretsarbeidet, og kretsene igjen skulle styre det sentrale arbeidet gjennom landsmøtene («Makten på grunnplanet»).

Gjennom den nye handlingsplanen som han med forbundsstyret i ryggen la fram for landsmøtet, var målet å snu denne modellen på hodet, slik at NMF ble styrt mer som et større aksjeselskap der generalforsamlingen (årsmøtet) skulle velge styre og fastsette rammen for virksomheten. Den daglige ledelsen skulle forestås av heltidsansatte fagfolk gjennom et strengt linjemønster, og generalsekretæren skulle være administrerende direktør. Også på kretsnivå var målet at det skulle være forbundsansatte fagfolk til å utføre arbeidet. Forbundsstyret skulle kontrollere og overvåke at virksomheten foregikk og utviklet seg innenfor de rammene NMFs øverste organ, landsmøtet, hadde bestemt.
Handlingsplanen gikk gjennom da styret modererte sitt forslag om sanksjoner mot kretser som ikke sluttet seg til planen, til «Kretsens oppgaver skal tilpasses kretsens økonomiske rammer og vedtas av kretsenes årsmøter».

Handlingsplanen gikk gjennom da styret modererte sitt forslag om sanksjoner mot kretser.

Kongelig heder

Knut Løken er naturligvis hedret med Sølvtrompeten. Det var i 1994. I 2013 fikk han Kongens fortjenestemedalje for stort og langvarig engasjement i korpsbevegelsen og i yrkeskarrieren som statsautorisert revisor og økonomisjef i ulike firma. Knut ville nok fått fortjenestemedaljen bare basert på sin enorme innsats for korpsbevegelsen, slik vi har forsøkt å illustrere i denne artikkelen. Men han rakk altså også å gjøre en betydelig innsats i sin yrkeskarriere. Hør bare: Løken var hovedhjernen bak de nye prinsippene for bankrevisjon som ble innført ved forskrift i forbindelse med bankkrisen på tidlig 90-tallet, står det blant annet i begrunnelsen for tildelingen av fortjenestemedaljen.

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.

Les intervju med:

Ole Edvard Antonsen
Nils Albrecht Kaltenborn
Egil A. Gundersen
Kjell Olav Martinsen
Christer Johannesen 
Trevor Ford
Lovisa Midtbø
Tom Brevik
Cathrine Winnes

Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».