Et liv med korps

– Korps er fortsatt et viktig innslag, men nå nyter jeg det privilegium å kunne takke nei eller ja til hva jeg vil ta på meg etter at jeg ga meg som sjef for Norsk Militær Tattoo i 2014. Eksempelvis takket jeg ja til å gjestedirigere da Sjøforsvarets musikkorps i Bergen inviterte til ønskekonsert. Det var hyggelig. Hovedoppgaven min etter at jeg pensjonerte meg fra aktiv tjeneste i Forsvarets Musikk i 2003, var Norsk Militær Tattoo (NMT), sier Christer, som inkludert arbeidet med tattooen kan se tilbake på 50 års virke i Forsvarets musikk.

– Nå er det for mange arrangementer som kaller seg Military Tattoo, hevder Christer.

– Mange mangler det militære preget som jeg og flere med meg mener de bør ha for å kalle seg Military Tattoo. Kommersielle hensyn kommer inn og arrangementene flyter ut i alle retninger. Det er blitt en del useriøse aktører som vanner ut begrepet. Jeg var med fra starten av i ”International Assosiation for Tattoo Organizers”, blant annet for å forsøke å opprettholde det opprinnelige preget på arrangementene. Men NMT har et meget godt ry, og det var fantastisk og gledelig å få lov til å arbeide med den norske tattooen med opp mot tusen deltakere i så mange år.

Det er blitt en del useriøse aktører som vanner ut begrepet.

Gjennom årene fikk jeg et solid nettverk innenfor denne sjangeren, og ble ofte kontaktet av andre arrangører som ville ha råd. For eksempel av russerne da de dro i gang en tattoo i Moskva, kalt Spasskaya Tower Festival. Der har jeg forresten vært invitert hvert år som æresgjest siden oppstart. H.M. Kongens Gardes 3.kompani (musikk og drill) har også deltatt en gang tidligere og var igjen invitert til å delta som æresgjester i 2014, men måtte da takke nei på grunn av boikotten etter annekteringen av Krim, forteller Christer.

Forsvarets musikk i samarbeid med Janitsjarfestivalen på Hamar og Hamar kommune arrangerte det første NMT i Vikingskipet på Hamar (1994).

– Men Vikingskipet var ikke noe ideelt sted å ha en tattoo. Det var en forferdelig akustikk der, så det neste NMT ble etter forslag fra meg og godkjenning av daværende Forsvarsminister, Jørgen H. Kosmo og Forsvarssjef, general Arne Solli, besluttet lagt til Oslo Spektrum. Og fra da av ble Forsvarets musikk ene-arrangør. NRK har hatt visningsrettighetene til forestillingene fra 2004, og sendingene har hatt meget høye seertall, bemerker Christer.

Det startet i Sarpsborg

Christer vokste opp i Sarpsborg, og selv etter å ha bodd på Nesodden og hatt sin arbeidsplass i Oslo siden 1983, slår det av og til inn noen «særpe-gloser». Faren var visedirigent i Sarpsborg guttemusikkorps, og det falt naturlig for Christer å begynne der, først på kornett, men ganske snart på klarinett, som ble hans hovedinstrument. Etter at han ble profesjonell musiker, kom han tilbake som dirigent i korpset. I 5-6 år dirigerte han dette korpset og de vant stort sett alle konkurranser de stilte opp i. Da korpset feiret 100-årsjubileum i 2014, var Christer selvfølgelig invitert med som gjestedirigent på konserten.

Christer ville noe med musikken, og etter guttemusikken ble det Sarpsborg janitsjar. Her fikk han godt grunnlag for å komme inn i Garden, som var det neste målet. Etter Garden framstilte han seg for prøvespill til Forsvarets Distriktsmusikkorps Østlandet (Divisjonsmusikken) i Halden og kom rett inn. I Divisjonsmusikken var han utøvende musiker i ti år, men han ble mer og mer opptatt av dirigering, og tok utdanning blant andre med dirigentene Øivin Fjeldstad og Nicolas Braithwaite, her i Norge. Videre hospiterte Christer ved Royal Military Schoof of Music i England, og senere i USA med Frederick Fennell. Etter avlagt Forsvarets dirigenteksamen i 1973 kunne han derfor ta over som sjef og dirigent for Divisjonsmusikken. I Halden var han ansatt til han i 1983 ble utnevnt til Musikkinspektør for hele Forsvarets musikk. Denne stillingen hadde han til han gikk av med pensjon i 2003. Men ble da umiddelbart re-engasjert av Forsvaret for å styre Norsk Militær Tattoo.

– Det var fint å bli spurt, og jeg hadde naturligvis ikke noe imot å få jobbe videre med et av mine hjertebarn. Men 2014-arrangementet var det definitivt siste, siden jeg passerte 70 år i 2015, poengterer Christer.

Det var fint å bli spurt, og jeg hadde naturligvis ikke noe imot å få jobbe videre med et av mine hjertebarn.

– Mange dirigenter har gjerne syslet med arrangering om komponering ved siden av dirigentvirksomheten. Har du?

– Nei, det ble det aldri noe tid til. Jeg måtte prioriterte å sette meg godt inn i og tolke verkene jeg skulle ha den musikalske ledelsen av; partiturstudier, med andre ord, i tillegg til all administrasjonen som fulgte med en sjefsstilling i Forsvarets musikk.

Høydepunkter

– Og da må det vel være en stor opplevelse når korpset responderer og du får fram det som du mener ligger i musikken som blir framført. Kan du nevne noen høydepunkter i så måte?

– Det første som faller meg inn, var gallakonserten med NNUK (Norges Nasjonale Ungdomskorps) på Mid-West International Band and Orchestra Clinic i Chicago i desember 1986. Alle som telte i korpsverdenen var til stede på denne konferansen i Chicago. Der og da var og ble NNUKs en og en halv times lange konsert i en stappfull konsertsal med 2000 tilhørere det desiderte høydepunktet. Selv ikke The United States Air Force Band med sine profesjonelle musikere var i nærheten av slike ovasjoner fra publikum. Musikerne gjorde en kjempeinnsats, og jeg har aldri opplevd maken til konsertatmosfære. Presidenten for hele Band Clinic, dirigenten John Paynter, karakteriserte konserten som høydepunktet under hele arrangementet. Både visedirigent Trevor Ford, administrator Egil A. Gundersen og de anerkjente amerikanske dirigentene Claude T. Smith og Jared Spears dirigerte egne verk som også sto på NNUKs program. Under siste nummer, Valdresmarsj, var det stående applaus fra midt i stykket og sju-åtte minutter etterpå. Jeg har aldri vært med på så mange framkallinger, minnes Christer og legger til at selv om det var mye arbeid med NNUK, ga det også mange andre fine minner.

Musikerne gjorde en kjempeinnsats, og jeg har aldri opplevd maken til konsertatmosfære.

I tillegg trekker han fram et annet stort øyeblikk fra det samme arrangementet som NNUK var på i Chicago 10 år tidligere. I 1996 var Christer der med et sammensatt militærorkester fra Norge. Etter at korpset hadde gjennomført sitt program, hadde selveste Frederick Fennell, etter Christers mening den største korpsdirigenten i USA, denne kommentaren til publikum: «Her må vi ta inn norske musikere for å vise hvordan pp skal utføres!».

– Norge har et utrolig godt ry i den internasjonale korpsverden, fastslår Christer.

NNUK ble et godt forbilde

– Du hadde 13 år med NNUK. Hvilken betydning mener du det har hatt for korpsbevegelsen i Norge?

– NNUK var jo NMFs flaggskip og var på mange måter en modell for kretskorpsene og en del av amatørkorpsene hva angikk besetning, programvalg m.m. Det må vel ha hatt sitt å si for den positive utviklingen som norske janitsjarkorps har gjennomgått, mener Christer.

– Repertoaret ble utvidet, man kunne spille mer avansert musikk, tok i bruk mer uvanlige taktarter, og ikke minst: Med den størrelsen NNUK hadde, fikk man et godt eksempel på hvordan blåsemusikk kunne klinge med full besetning. Ikke mange norske korps hadde slike forutsetninger den gangen. I NNUK kunne man spille musikk som de norske militærkorpsene var for små til. NNUK ble et godt forbilde.

– Men de nasjonale representasjonskorpsene er borte.

– Egentlig er det fryktelig trist at de ikke eksisterer lenger. Ordningen ble vel litt utvannet da man gikk bort fra direkte prøvespill. Og så kom jo kretskorpsene med store besetninger. Flere av dem ble meget gode og dekket nok noen av de behovene NNUK hadde fylt tidligere.

Egentlig er det fryktelig trist at de ikke eksisterer lenger.

– Og nå nyter du en pensjonist-tilværelse uten bekymringer?

– Ja, jeg har det godt, men i disse tider kan man bli litt bekymret for hvordan det vil gå med militærmusikken i Norge framover.

Intervju gjort av Terje Andresen i 2017.

Les intervju med:

Ole Edvard Antonsen
Nils Albrecht Kaltenborn
Egil A. Gundersen
Kjell Olav Martinsen
Knut Løken
Trevor Ford
Lovisa Midtbø
Tom Brevik
Cathrine Winnes

Jubileumsboken «Musikkorpsenes århundre».